Fra den ene dagen til den andre går jeg fra å tilhøre aldersklassen 50-60-åring til å være en 60-70-åring.
Forleden postet jeg en status på SoMe om å dra til Danmark som 59-åring og komme hjem til Norge som 60-åring. Det ramlet inn meldinger fra modne damer som berømmet meg for å alltid nevne min alder med største selvfølge.
Jeg traff en nerve hos mange, fortrinnsvis kvinner, men også menn – som sier at det er et aldersfokus og -hysteri som herjer.
Man føler seg mer oversett og mindre lyttet til enn tidligere, straks det synes utenpå at den personlige fargepaletten har endret seg og at tyngdeloven virker, også på mennesker.
«Alder er bare et tall» og «alternativet er så mye verre», er floskler folk slenger ut av seg når det er bursdag for oss som har passert middagshøyden. Vi får høre at Meryl Streep klarer seg godt i Hollywood til tross for sin alder. Det samme gjør Erna Solberg i politikken.
Hun blir verdsatt for sin klokskap og erfaring.
Men hvordan har folk flest det med alder? Vi vet jo utmerket godt at vi går fra saftig drue- over sviske- til rosinstadiet utenpå, men hvordan har vi det inni? Er det egentlig noe vi kan gjøre noe med – og i så fall hva og hvordan?
De fleste av oss er opptatt av estetikk. Vi liker å se på noe pent. Utseende, både det naturlige og det man kan kjøpe eller retusjere og filtrere seg til, betyr noe.
Skjønnhetsindustrien lever av å betale influensere med «perfekt», langt unna normalt, utseende. Barbie-trenden lever i beste velgående over 60 år etter dukkens opprinnelse. Vi bombarderes av inntrykk og vi trykker det inn gang på gang – om vi liker det eller ikke – bevisst og mange ganger ubevisst. Man trenger ikke være hjerneforsker for å skjønne det.
Jeg som tidligere ikke likte oransje lot meg påvirke av reklamens «Orange Is the New Black», der solbrune skjønnheter fikk enda finere glød i huden med oransje klær.
På Snapchat er det kort vei til knappen med softfilter – herlighet, så fin og prikkfri hud jeg fikk ... på foto. Jeg måtte poste det. Og få masse likes og kommentarer som «hva er det i vannet på Lesja siden man ikke eldes».
Selvbedrag – jeg kjente det innerst inne og tenkte: Dette er jo ikke bra, Hanne. Hva er det for en jippo du er med på og bidrar til?
Siden jeg har ønske om å gjøre verden til et bedre sted, må jeg begynne med meg selv. Mine to livsmottoer er:
«Når man glemmer sig selv er man nær ved at huske det egentlige» fra min danske klasselærer i 1. klasse, og
«Du skal alltid leve slik at du kan se deg i speilet hver morgen uten å slå blikket ned».
Det siste handler selvsagt om å kunne se seg selv i øynene og vite at man har oppført seg ordentlig overfor andre, at man ikke er flau og skjemmes over seg selv.
Men jeg innser at jeg fremover også må se litt lenger ned. På munnen som har fått små rynker rundt av både gapskratt og spissmunnet bekymring, på halsen med slappere hud som jeg inntar giraffposisjon for å rette ut. På pupper, underarmer, mage, rumpe, lår – der huden alle steder er blitt et nummer for stor og fått karakter av appelsinskall? Eller fiskeskjell? Eller hva vet jeg.
Min medfødte og til dels tillærte stahet kommer godt med.
Jeg bestemmer meg for å være fornøyd, godta innpakningen som den er. Og heller leve 100 prosent etter mottoet at skjønnhet kommer innefra – for jaggu er det sant.
Jeg vil fortsette å dyrke estetikk, gjøre det beste ut av utseendet når jeg har tid og lyst - med kremer, maling, klær og stæsj. Kort sagt, gjøre det beste ut av utgangspunktet, med fortsatt overbevisning om at livets glass er halvfullt og ikke halvtomt.
Jeg er, fortsatt .. foreløpig, 186 cm på strømpelesten, 69 kilo, blåøyd og pent brukt med en viss patina. Og jeg er f ... ikke utgått på dato.
En ting er er sikkert – jeg kommer aldri til å holde kjeft, om jeg så blir 100 år og langt forbi rosinstadiet. Jeg finner meg ikke i å bli ignorert, ikke nå og slett ikke om 40 år!
Les også:
