Er det såkalte klimakteriet en hormonmangelsykdom, en naturlig forfallsprosess eller et snedig påfunn fra legemiddelindustrien? En dårlig spøk? Eller en sexistisk konspirasjon mot middelaldrende kvinner?
Jeg tror det er på tide å snakke om den tilstanden som før eller siden berører 50 prosent av befolkningen og som det tilsynelatende finnes lite annet språk for enn sexistiske vitser, hviskende betroelser og klamme innlemmelser i et fellesskap ingen ønsker å bli en del av.
Jeg kommer i farten ikke på noen forfattere eller kunstnere som for tiden iscenesetter klimakteriet. Overgangsalderen er noe kvinner, kunstnere, feminister og resten av befolkningen ugjerne snakker om, eller hva?
Grunnen til overgangsalderens stigma er at kvinners såkalte fruktbarhet opphører. Kvinners verdi er tradisjonelt knyttet til hennes evne til å føde barn, reprodusere flokken, stammen, nasjonen. Det er derfor regulering av kvinners seksualitet og innskrenkning av hennes frihet går som en rød tråd gjennom historien – høyaktuelt i rasistiske og høyrepopulistiske ideologier i samtiden.
Til tross for likestilling som ideal sitter kvinners reduksjon til kropp og seksualitet dypt. Selv kvinner med makt og innflytelse som for eksempel Trine Skei Grande, Erna Solberg og Siv Jensen, må tilsynelatende tåle at utseende, vekt og klesstil blir utsatt for konstant hatefull hetsing.
Seksuell attraksjon
Potensiell fruktbarhet er knyttet til forestillinger om seksuell attraksjon. Det eksisterer en selvfølgelig årsak til at klimakteriet er et større tabu enn menstruasjonen. Den månedlige blødningen rammer tross alt også unge, potensielt seksuelt attraktive kvinner.
Klimakteriet derimot inntreffer for mange kvinner mellom førti og femtifem år. Det vil si middelaldrende kvinner. De blir ofte usynlige som seksuelt attråverdige mennesker. Kvinner over førti er på selvsagt vis delaktig i samfunnet og i maktens utøvelse.
Menneskers selvbilde er imidlertid også avhengig av et kulturelt motsvar, former for gjenkjenning og anerkjennelse. Kulturelle representasjoner bidrar til usynliggjøring av kvinner over førti som seksuelle subjekter, som begjærlige mennesker. Mens menn mellom 40 og 80 svinger seg på filmlerretene, på skjermene og mellom permene med draget på kvinner opp til 50 år yngre enn dem.
Mangel på tematisering og fortellinger om overgangsalderen som en universell kvinnelig erfaring, bidrar til stigma, selvsensur og fritt leide for sexistiske forestillinger. Overgangsalderen blir forbundet med aldring og a-seksualitet – tilsynelatende den verst tenkelige synden i en ungdomsfiksert, en hyperseksualisert tid.
Sex-bryteren slått av
I tillegg til hetetokter, søvnløshet og forfallsfantasier, var det for meg som om en bryter ble slått av. Fra at sex hadde vært en kjær hobby og tidsfordriv, var det slutt. Min kjære ble hellig overbevist om at jeg hadde fått en yngre elskerinne. Ingen av mine rørende eller stadig mer patetiske kjærlighetserklæringer nådde fram fordi de ikke kunne skjule det enkle faktum: Jeg tente ikke lenger, til tross for at gudene skal vite at jeg forsøkte.
Etter en tid i sorg og fiksering på myter om overgangsalderen, skjedde det noe. Ja, og dette er den gledelige nyheten til alle som er midt i det, eller har det foran seg: lysten, den troløse kjøter, var ikke virkelig en saga blott. Det er bare å slette rullatorbildene fra netthinnen – for en stund. Og da dette skjedde gikk alle postklimakterielle fordeler virkelig opp for meg: Kvitt PMS, mensplager, ingen frykt for uønskete graviditeter, kun ren og skjær lyst. Sånn helt for seg selv – eller sammen med noen.
Og her kommer spørsmålet til dere: Var det helt andre mulige grunner til at jeg mistet interessen for sex? Passet den gjengse overgangsalderfortellingen så godt inn at jeg begynte å tro på den selv?
Midt i livet
Klimakteriet-fortellingen handler om begynnelsen på slutten for kvinner – selv om den inntreffer midt i livet.
Den handler om ufruktbare kvinner, offer for nådeløse kroppslige prosesser kjennetegnet av hetetokter, nattesvette, tynne og tørre slimhinner, rynker, mindre sexlyst, søvnvansker, fett rundt midjen og alle andre steder, tristhet, depresjon eller aggresjon, irritabilitet, engstelse, psykisk instabilitet, panikkanfall og glemskhet! Med andre ord rommer overgangsalderen omtrent alle negative kjennetegn ved tilværelsen.
Rent kroppslig innebærer klimakteriet at eggstokkene slutter å produsere og at østrogenproduksjonen avtar. Men mye av det som skjer i denne tiden, har fint lite med hormoner å gjøre. Nei, det er ikke slik at jeg benekter kroppens realitet, eggproduksjonens sluttdato eller at hormoner kan føre til det ene og det andre.
Endelighetens faktum
Min tese er at kvinner tar alle mulige vanlige livshendelser mellom 40 og 55 til inntekt for overgangsalderen. For eksempel: Stress, karriereproblemer, samlivskriser eller melankoli over barn som flytter hjemmefra. Uinnfridde ambisjoner, sorg over foreldres sykdom og død, i tillegg til vill lengsel etter kjærlighet og sex – men altså ofte ikke med partneren. OG fortvilelse over livets meningsløshet, samt endelighetens faktum. Helt vanlige menneskelige erfaringer med andre ord.
For kvinner tolkes disse ikke som allmennmenneskelige erfaringer, men som sannheten om klimakteriet.
Ta overgangsalderen nysgjerrig til etterretning. Snakk om den. Ta en vitaminpille – eller noe annet du har lyst eller tro på. Finn ut av hva du vil bruke neste halvpart av livet til og spør dine mannlige venner om de er bekymret for fallet i testosteron, potensproblemer og begynnende pupper.
Følg debatten: og
