Eira Bjørvik foregir at hun svarer på min kronikk «Barna uten rettigheter». Men hun forholder seg ikke med ett ord til de prinsippene eller det politiske hykleriet jeg beskrev. Hun forstår kanskje ikke at virkeligheten ser annerledes ut for bedratte barn enn for bedragende voksne.
Meningen med den utstrakte inseminasjonspraksisen med anonyme donorer og hemmeligholdelse, var selvsagt at barn skulle vokse opp uten sannhet om far. Hvorfor ellers alt bryderiet?
Bjørvik sjonglerer med begrepet far og neglisjerer de informasjoner jeg kom med. Hun skriver som om hun er nyfødt i 2016. Dessuten er hun et «vi». Det skal visstnok være mange som henne, de postpostmoderne menneskene. Men homoseksuelle utgjør cirka en–to prosent av befolkningen i vestlige land. Antall donorbarn i Norge er antagelig ikke flere enn noen tusen, som jeg henviser til min første artikkel. Å skalte og valte med barns skjebne hører fortiden til. Nå er vi siviliserte.
De nye revolusjonære
Bjørvik er bare en politisk korrekt homonormativ ideolog. De fremstiller seg som de nye revolusjonære. De er dårlige retorikere som kaster ut innholdet i begreper som barn, far, mor, identitet, slekt og familie. Det passer bedre for denne lille gruppes maktinteresser. Kontroll med språkbruk har vært anvendt av revolusjonære og ekstremister i århundre. Dette sofisteriet krever bare vilje til å gjøre usant til sant, og benektelse av fellesskapets prinsipper.
Homonormative lager ikke nye familier, men ødelegge språket, og det begrepsbundne forholdet mellom far og barn, eventuelt mor, familie og slekt. Barn er personer og har egne menneskerettigheter. Bjørvik hevder at de–hennes vi–lager barn på mange måter. Nei da, det finnes bare en måte å lage barn på. En mann og en kvinne fullbyrder samleie og det foregår en unnfangelse. Alle som ikke gjør det på denne måten, må kjøpe tekniske tjenester og det de mangler av menneskemateriale på barnemarkedet.
FØLG DEBATTEN: og
Bjørvik gjør ikke noe forsøk på å forsvare barnemarkedets prinsipper: Det er etisk rett å kjøpe og selge menneskemateriale. Det er etisk rett å fortie og lyve for barn om deres opphav. Det er etisk rett at noen barn skal leve med villet tap av sosial identitet. Men det er ikke mer etisk riktig å fortie og lyve for barn, og ta fra dem sosial identitet, enn å gjøre det for voksne. Eller opererer homonormative med en egen, uuttalt, etikk som gjør barn til ikke–personer? I så fall er den ikke av det gode.
Hvor hører donorbarna hjemme?
Først i 2023 vil noen barn i Norge få kunnskap om fars navn. Barn laget i Danmark, og andre land som praktiserer anonymitet, vil aldri få kunnskap om opphav. Leger og helsepersonell på sædbankene og fertilitetsklinikkene har det. Andre, som venner, familie, og så videre vil også vite om kjøp og salg av menneskemateriale.
Barn med både anonymisert mor og far, født i et annet land, har ubestemt statsborgerskap. Hvor hører de hjemme? De har genetisk profil fra landet de kom fra, om ikke de er fremskaffet av menneskemateriale kjøpt for eksempel i Danmark hos Cryos. Blå øyne og lyst hår står høyt i kurs. Om donorbarn er født i Norge, er fødersken mor etter barneloven, også om virkelig mor er av annen nasjonalitet. Når surrogati innføres må norsk barnelov ta en beslutning om hvem av kvinnene som er virkelig mor. Det inviteres til mange rettssaker. «Den nye familien» er for øvrig i USA et begrep for alle de halvsøsken som finner hverandre via nettsteder som Donor Sibling Registery.
Norske politikere har sovet i denne timen som de har sovet i timer om innvandring. De tør ikke ta tak i barnemarkedet av frykt for å krenke de homonormative, sterile menn og kvinner, homolobbyen, homoseksuelt praktiserende og mektige kapitalister. Bjørvik slutter seg til legene som lenge har lekt Gud. Det er den nifse tradisjonen hun skriver seg inn i.
