Dette er en replikk til kronikken Barna uten rettigheter.
Nina Karin Monsen går langt i å antyde at norske leger i sin hemningsløse iver etter å ta sete next to God, samvittighetsløst gikk inn for å realisere rasehygieniske ideer gjennom etablering av et donorinseminasjonstilbud. Endog at de samme leger bevisst gikk inn for å skape en ny kategori barn; «Meningen var at noen barn skulle vokse opp uten sannhet om far». Nei, Monsen. Dét var ikke meningen. Meningen var å lage fedre og familier der fedre og familier ikke kom av seg selv.
Mange typer familier
I 2016 lager vi barn og familier på mange måter. De aller fleste av disse barna vil ha gode muligheter til å kjenne til sitt biologiske opphav. Selv barn født etter sæddonasjon har i dag mulighet til å finne frem til sin donors identitet. Hvorvidt denne personen kan bli en far for det da voksne barnet er vel heller tvilsomt, men det kan vi i og for seg ikke si noe sikkert om. Norsk lov anser med andre ord at barnets behov for å kjenne til sitt biologiske opphav veier tyngre enn donors eventuelle behov for anonymitet.
Umulig å kontrollere fertilitetsmarkedet
Man kan kritisere norsk lov for ikke å henge helt med i svingene. For sannelig går det unna over både landegrenser og kroppsgrenser. Fertilitetsmarkedet er grenseløst. Norsk lov er det ikke. Det er mulig Monsen syns det er en forlokkende idé, men muligheten for at norsk lov på sikt også kan regulere praksis i andre land er liten. Spørsmålet blir dermed hva Monsen ser for seg? Skal man forby fertilitetsturisme? Hvordan skal dette håndheves? Skal man DNA-teste alle nye barn og sende barna tilbake «dit de kom fra»? For ordens skyld; barn unnfanget fra en klinikk i Spania har stort sett liten, eller ingen, tilhørighet til Spania, slik Monsen later til å tro. Norske barnløse er såpass konservative at de foretrekker donorer med nordisk utseende. Skal vi så sende barna til Tsjekkia? Polen? Russland?
Det er all mulig grunn til å være på vakt overfor et stadig mer kreativt fertilitetsmarked. Og ja, for mange vil det være viktig å kjenne til sitt biologiske opphav – uavhengig av hvordan de ble unnfanget eller vokste opp. Hva som er barnets beste er imidlertid ikke universelt. Slektskap kan strekke seg utover biologi, utover juridiske paragrafer. Vi kan derfor ikke vedta hva et «helt» menneske er.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter og NRK Debatt på Facebook.
Sitter fast i fortiden
I 2016 er Monsen frosset fast i 1915. «Castberg ville snudd seg i graven», mener Monsen. Mon det. Da ville nok Katti Anker Møller dyttet ham på plass igjen. Barnelovene av 1915 dreide seg om likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap, det dreide seg om rett til farsarv. Ikke om retten til en sosial far. Det dreide seg om å kvitte seg med den upassende kategorien «uekte barn». Det er i så måte en nifs tradisjon Monsen skriver seg inn i. «Inseminasjonsbarn», «prøverørsbarn», «kunstige barn», «sprøytebarn», «frysebarn». Monsens iherdige forsøk på banke inn kategorien «donorbarn» kan vanskelig forstås som noe annet enn et uheldig bidrag til forlengelsen av en tenkemåte hvor et barns identitet er fullstendig låst til måten det ble unnfanget på, eller familiesituasjonen det vokser opp i. Mitt alternative standpunkt er at man ikke kan devaluere identitet på bakgrunn av biologisk slektskap.
Husk at Ytring også er et radioprogram som du kan høre her, eller søndager på P2 kl. 11.
