NRK Meny
Kronikk

Gjennomsyret av voldtektsskam

Jeg forstår at mange ikke anmelder voldtekt. Jeg forstår at de skammer seg. Jeg gjør det selv.

Dunkelt illustrajonsfoto

Jeg er voksen nå. Jeg kan undre meg over om skammen ville vært like sterk hvis jeg hadde anmeldt voldtekten den gangen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Frank May / NTB scanpix

I serien Her svikter Norge presenteres statistikk om voldtekt, blant annet fra en rapport som Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress kom med tidligere i år og fra Voldtektsutvalgets utredning. Det er sjokkerende lesning.

Fire av ti voldtektsanmeldelser i 2012 gjaldt festrelatert voldtekt.

29 prosent av kvinner som blir voldtatt forteller ikke om voldtekten til noen.

Jeg er ikke overrasket. Jeg forstår at så mange holder voldtekten de har vært utsatt for hemmelig. Jeg forstår at de ikke anmelder. Jeg forstår at de skammer seg.

Jeg gjør det selv.

Drita full på danskebåten

Det kriges inni meg. Skal jeg fortelle om den andre voldtekten? Den som skjedde da jeg var 16 år gammel, drita full og på danskebåten?

Den som jeg innerst inne i mitt meste skamfulle hjørne tenker at egentlig var min skyld.

Skal jeg fortelle om den voldtekten som jeg innerst inne i mitt meste skamfulle hjørne tenker at egentlig var min skyld?

Ja, jeg tror det er på tide. Jeg tror det er på tide at jeg sier til den 16 år gamle jenta i meg at hun kan bevege seg ut av skammekroken. Snu seg rundt og se at hun fortjener å være i verden. At jeg, nå, 15 år senere, forteller henne at mannen som hadde sex med henne, mens hun sov, han hadde ingen rett til å gjøre det.

Det var en voldtekt.

Selv om du hadde danset med han. Selv om du til og med klina med han på dansegulvet den kvelden. Det var en voldtekt. Selv om du hadde drukket det meste av alkoholholdig drikke du kom over den kvelden. Selv om du lot deg bli båret over skulderen hans, inn i hans lugar, uten å gjøre motstand. Det var en voldtekt. Selv om du ikke orket å gå derifra, men heller sovnet i toppkøya hos han, mens han gikk på nach til naboen. Selv om du våknet av at han lå oppå deg og stønnet, og du ikke klarte å si nei høyt og tydelig. Det var en voldtekt. Selv om han grep fast i armen din i det du skulle løpe ut, og konstanterte «dette ville du».

Ja, det var en voldtekt. Og nei, det ville du ikke.

«Det var fordi du flørta.»

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Hva om jeg hadde anmeldt?

Jeg er voksen nå. Jeg kan se tilbake, og tenke på hvordan det ville vært. Hvis jeg hadde latt meg overtale til å anmelde. Jeg kan undre meg over om skammen ville vært like sterk. Like hemmende. Ville behovet for å gi meg selv små forvissinger om at jo, Tuva, det var din manglende dømmekraft som gjorde at du ble voldtatt, skapt mindre tankekjør?

Det var signalene du sendte ut, det var din oppførsel som gav han et inntrykk av at du ville ligge med han den natta. Det var fordi du flørta. Som bare en syndens 16-åring kan. Det var din skyld.

La skammen over på meg

Jeg ville aldri anmelde. Selv om jeg faktisk en uke senere var på legevakten i Oslo, på overgrepsmottaket, og ble undersøkt. Jeg ble tatt bilder av. Kroppen min hadde noen merker fra rømningsforsøkene, fra de gangene jeg prøvde å rulle meg ut av køya hans, hver gang han måtte ta en liten pause fra tørrknullingen. Fordi han måtte holde på så lenge. Potensen var sikkert ikke på topp den natta, og han svettet jo forferdelig mye, så det var nok ganske utmattende. Da var det greit å stoppe opp i blant, og få igjen pusten.

Men til slutt måtte han gi tapt, jeg klarte å rulle meg ut, men traff underkøya og gulvet ganske hardt. Og mens jeg rasket sammen bukse, sko og veske, rakk han å ta tak i meg. Hardt holdt han i armen min, men da gjorde jeg motstand og han lot meg gå. Med den visshet om at han hadde lagt sin skyld over på meg. Sin skam. Sin skam over å ha voldtatt en sovende 16-åring.

Men da legen spurte om jeg ville anmelde, da frøs jeg til. Da var det nok. Det turte jeg ikke!

Jeg hadde kommet til lugaren min, som jeg delte med tre venninner, gråtende. Hulkende og livredd. Og jeg ble tatt imot. Ivaretatt. Noe av det som hadde skjedd, fikk jeg stotret frem. De voksne på turen fikk vite. Hele resten av Danmarksturen var jeg omringet av mennesker som brydde seg. Som ikke ville slutte å bry seg, selv om jeg helst ville være i fred. Være alene, i skammekroken min. Likevel gjorde jeg som de sa. Jeg ble med til legevakten, da vi kom hjem fra turen. Lot de nødvendige undersøkelsene bli foretatt.

Men da legen spurte om jeg ville anmelde, da frøs jeg til. Da var det nok. Det turte jeg ikke!

LES OGSÅ: Ingen kontroll på antall voldtekter i Norge

Sliten av skammen

For hva ville han si? Hvis politiet fant ham, og sa at jeg hadde sagt at han hadde voldtatt meg? Ville han nekte? Ville han gjøre meg til latter? Ville han få hele verden imot meg? Hva hvis alle ville se på meg som en løgner? Som en oppmerksomhetssyk jente, som manipulerte alle rundt seg?

Nei, det kunne jeg ikke risikere. Dessuten var jeg sliten. Sliten av skammen. Sliten av å tenke på den natta, sliten av å gjennoppleve lukten av hans billige parfyme og hans svette som traff meg i munnen. Jeg ville glemme. Jeg ville gjemme meg. Jeg orket ikke mer av andres sympatiske blikk. Det var så vondt å være et offer. Jeg hadde fått nok.

Gjennomsyret av skam

Altfor få tør å anmelde. Altfor mange er redde for hvordan de vil bli tatt imot, både hos politiet og på overgrepsmottaket. Voldtektsofre er gjennomsyret av skam. Det må endre seg. For å skamme seg kan være verre enn voldtekten selv. Skam er en indre torturmekansime. Som sakte bryter deg ned. Som til slutt vil drepe all selvtillit, om du ikke får bearbeidet den. Utfallet kan være fatalt. Selvmordstanker er ikke uvanlig hos de som har vært utsatt for en voldtekt.

Helseminister Bent Høie (H) og justisminister Anders Anundsen (Frp) må gjøre mer. Lovnadene og bevilgningene strekker ikke til. Når politiets første fokus er om saken kan henlegges, og når overgrepsmottakene sliter med å holde virksomheten i gang, så er det noe som bør gi politikerne våkennetter. I sympati med alle de kvinnene som ligger hjemme i sin egen seng og vrir seg i mareritt-tåken fra vonde gjennopplevinger i drømmeland.

Det hjelper å si i fra

Nå har jeg fortalt, nå vil min indre 16-åring skamme seg mindre. Hun har fått en tydelig beskjed fra meg. Det var ikke din skyld. Du ville ikke ha sex med den mannen.

Jeg skammet meg like mye den gangen, men den skammen er betydelig minsket nå. Fordi jeg anmeldte, fordi jeg ba om hjelp.

Tidligere har jeg stått fram med en annen voldtekt, en overfalls-gruppevoldtekt. Den var annerledes, den var mer tydelig i sitt språk. Og den skjedde da var jeg eldre, da jeg visste mer. Visste at jeg måtte anmelde. At jeg måtte sørge for at jeg hadde gjort det jeg kunne, for å stoppe at flere skulle bli utsatt for brutale voldshandlinger fra farlige menn. Det var viktig, og det var det rette å gjøre. Jeg skammet meg like mye den gangen, men den skammen er betydelig minsket nå. Fordi jeg anmeldte, fordi jeg ba om hjelp. Fordi jeg måtte gjennom avhør og vitneforklaringer hos politiet og i retten. Det var forferdelig da det sto på, men det er bedre nå. Jeg har ikke glemt, jeg har fremdeles flashbacks, men frykten går raskere over. Jeg vet at jeg kan snakke om det hvis det blir ille.

Det vil hjelpe, angsten vil gå ned.

Det var ikke fordi han ble dømt, det var ikke dommen i seg selv som lettet på trykket. Selvfølgelig hjalp det, jeg følte meg 100 prosent trodd og hørt. Det var viktig. Men, det var bare én av dem som utførte voldtekten som ble dømt. Den andre mannen, den verste av dem, han ble aldri tatt. Det plager meg enda, men bare fordi han går fri. Ikke fordi jeg skammer meg. Og det er skammen som er verst. Det er den som er tyngst å bære. Derfor er det viktig å anmelde:

Si i fra at det som skjedde med deg ikke er greit. Da får du tilbake noe av verdigheten.

Det kan du bygge videre på. Det er min erfaring.

Denne teksten er også publisert på kronikkforfatterens blogg.