Ingen kontroll på antall voldtekter i Norge

– Vi refererer ofte til anmeldelsesstatistikk når vi snakker om voldtekt, men de aller færreste velger å anmelde, så bildet blir ikke riktig, sier Lisa Arntzen ved ressursenteret for voldtektsutsatte, Dixi.

Arntzen er sosionom og møter ukentlig både kvinner og menn som har vært utsatt for voldtekt og overgrep. Hun opplever at mange som kommer til overgrepsmottaket velger å ikke anmelde.

– Vi har bare noen tusen anmeldelser på seksuallovbrudd i året. Mørketallene gjør at dette er vanskelig å ta inn over seg og snakke om, sier Arntzen.

Bare 10 prosent av ofrene anmelder selv

Hun tror årsaken til at mørketallene er så store, er fordi voldtektsofre har en mistillit til hjelpeapparatet og frykter for å ikke bli trodd.

– I tillegg vet mange godt at henleggelsesstatistikken på voldtekt er høy, og mange går rundt med oppfatningen av at det ikke nytter å anmelde en voldtekt i Norge, sier Artnzen.

I omfangsstudien utført av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) var det få kvinner som var utsatt for voldtekt som dro til medisinsk undersøkelse eller behandling den første tiden etter voldtekten.

Kun 10 prosent av kvinnene og 17 prosent av mennene som hadde vært utsatt for voldtekt hadde selv anmeldt det til politiet. Nesten en tredjedel av kvinnene hadde aldri fortalt om voldtekten til noen andre. Bare en av fire menn og en av tre kvinner som var utsatt for vold eller overgrep sa at de noen gang hadde kontaktet politi, fagfolk eller hjelpeinstanser.

At henleggelsesprosenten av voldtektsanmeldelser er så høy og den lave tiltale og domsfellelsesprosenten i voldtektssaker tilsier at svært mange ofre kan oppleve å ikke bli trodd av politiet eller rettssystemet, ifølge rapporten «Menn som har begått voldtekt – en kunnskapsstatus».

– For lite forskning

Anslaget over antall voldtekter i Norge er basert på anmeldte forhold til politiet, og avgrensede studier av ulike grupper i befolkningen, ifølge rapporten «Handlingsplan mot voldtekt 2012-2014».

En voldtekt innebærer en integritetskrenkelse som gjør at mange lar være å synliggjøre sin utsatthet gjennom en anmeldelse eller offerundersøkelser.

Det er lite forskning på overgrep og voldtekt, og den manglende satsningen samsvarer ikke med den store oppmerksomheten som feltet får i mediene og i politiske diskusjoner, ifølge høgskolelektor Lene Østby.

Hun står bak rapporten «Hva hindrer utsatte for seksuelle overgrep i å søke hjelp?» og sier det oftest er de som utsettes for voldtekter der gjerningsmannen er ukjent, som oppsøker politiet og kommer med i politiets statistikk.

– De som utsettes for tydelig vold og har en fremmed overgriper, er de som i størst grad oppsøker hjelpeapparatet og som henvender seg til politiet, sier Lene Østby.

– Usynlig samfunnsproblem

Ifølge forekomstundersøkelsen har cirka 270.000 mennesker i Norge blitt utsatt for voldtekt. Lisa Artnzen sier at det er en utfordring at så mange lider i det stille.

– Når rundt 300.000 mennesker i Norge er utsatt for voldtekt, høres det ut som et voldsomt tall når jeg sier det. Mange av de utsatte sliter i hver sin tue. Vi ser ikke ofrene samlet, sier Lisa Arntzen sosionom ved ressursenteret for voldtektsutsatte Dixi.

Hun sier at skadene voldtektsofrene er utsatt for ikke er synlig i et samfunnsperspektiv.

– Hadde det vært en naturkatastrofe hadde menneskenes skader vært synlige. Voldtekt og overgrep er skambelagt, man snakker ikke om det. Det er få som velger å stå fram. Det gjør at dette er et usynlig samfunnsproblem, sier Arntzen.

– 30 prosent av kvinnene som har blitt utsatt for voldtekt har aldri sagt det til noen før. Hva tror du ligger bak?

– En god del skam, og at man er redd for å ikke bli trodd. Ofte er det en overgriper som er i ens omgangskrets. En venn, kjæreste eller en tillitsperson gjør at det er vanskeligere å fortelle om det som har skjedd, sier Arntzen.