Jeg synes mange toppolitikere er kjedelige. De poster hverdagslige glansbilder på Facebook, virker pretensiøse, og gjør heller ingen feil.
Det er egentlig ikke deres skyld, men vår.
Straks privatlivet til politikere viker fra normalen er vi raskt ute med pekefingeren for å korrigere deres oppførsel. Resultatet er at de glir lengre og lengre vekk fra folk.
Jeg fikk mer, ikke mindre respekt for Sanna Marin, Finlands statsminister, når hun tok seg en fest. Det er forfriskende når unge politikere viser at de nettopp er unge. Hvordan ellers skal unge i dag kjenne seg igjen med politikere?
Sanna Marin måtte kommentere festvideoene som har sirkulert i sosiale medier.
En statsminister skal favne om alle, og jeg tror de fleste av oss har godt av å se politikere som vanlige mennesker. Til og med statsministre fortjener en god fest. Det kaller jeg folkelighet.
Det samme gjelder skjenneprekenen Emilie Enger Mehl fikk for feriebildene på Instagram og deltakelsen i Kompani Lauritzen.
Kritikken av politikken bør hagle, men jeg synes hun som politiker er sporty og modig.
Noen ganger er det fint å bli kjent med politikere på deres premisser, framfor via regjeringen.no eller kjedelige portrettintervju i avisene. Det appellerer i alle fall bedre til unge.
Hvis unge politikere ikke tør å være unge, trenger vi heller ikke lure på hvorfor ikke flere unge engasjerer seg i politikken og samfunnet.
Abid Raja fikk solid kritikk etter VG-utspillet om at han vil røyke hasj, hvis det blir lovlig.
I rusdebatten skal det være rom for mange meninger, og vi må tåle at politikerne selv har ulik erfaring med rus.
Vi trenger både de som har lest seg opp på fagrapporter og statistikk, men også politikere med erfaring og førstehåndskunnskap. Uten de risikerer vi en faglig god ruspolitikk, men som likevel ikke passer for alle i samfunnet.
Norsk ruspolitikk fungerer ikke. Nettopp fordi den er mer tilpasset systemet enn menneskene som trenger den.
Dette er ikke ment som et opprop for å klemme en politiker eller skryte av hvor flinke de er. Gjør gjerne det også, men vi tjener lite på politikere som ligner mer på oppkonstruerte figurer, enn mennesker.
Resultatet er folkevalgte som ikke forstår folk, og folk som ikke kjenner sine folkevalgte.
Det er vanskelig å bli kjent med politikere når alt vi ser er glansbilder publisert av en stakkars rådgiver på Facebook.
Hvis alle politikere er vanlige, kjedelige og like, er det ingen som når ut til de som er annerledes.
Jeg heier på politikere som tør å vise at det er OK å tråkke feil, skille seg ut og å være seg selv.
Vi må nå ut til de som risikerer å falle utenfor, de som føler seg oversett, og de som syns politikere og politikk er noe fjernt og uviktig. Det gjør ikke norske politikere i dag.
Avstanden mellom folk og politikere blir lengre og lengre. Vi setter skyhøye krav til hvordan politikere skal være.
Vi forteller hvordan de skal oppføre seg, hva de får lov til å gjøre og hva de ikke kan gjøre. Trer de utenfor normalen så kritiserer vi dem.
Når det er politikere som skal forme samfunnet, er det dumt å skyve dem lengre og lengre vekk fra samfunnet vi andre lever i.
Jeg er lei av pripne og fisefine politikere som er redde for å være seg selv. Skal vi forvente rause politikere må vi andre være mer åpne for ulike mennesketyper i politiske verv.
Som vi bruker å si i Nord-Norge, vær litt raus, for faen! Jeg velger meg i alle fall en politiker som har tatt seg en fest hver dag, fremfor en som aldri har det.
