I media framstår veldedige organisasjoner som grådige skurker som henvender seg til døende gamle for å berike seg selv.
Det virker som det er et mønster for hvordan pressen omtaler slike saker. I vår var det Unicef som «vil ha mer av folks arv». I fjor var det Redningsselskapet som ble uthengt med «– Ideelle organisasjoner «tigger» arv fra eldre på uetiske måter». Pressens ferdigskrevne skript, eller innramming av slike saker bidrar ikke til opplysning.
Hva er perspektivet. Hva er kritikkverdig? Hva er det Redningsselskapet, Unicef eller andre organisasjoner gjør?
De spør sine faste givere om de er villige til å tilgodese dem i sitt testamente. Å fortsette sitt engasjement for en hjertesak, også etter døden i form av en gave i sitt testamente er så elementært i andre land at det er helt rimelig at en internasjonal FN-organisasjon som Unicef også gjør det i Norge. Det er imidlertid mange norske veldedige organisasjoner som kvier seg for å spørre fordi ryggmargsrefleksen er så sint og sterk.
Tabu
Årsaken er at Norge er et spesielt land. Her skriver bare seks prosent av befolkningen testamente. Det er et svært lavt tall sammenlignet med våre naboland. Og det selv om Norge er et rikt land, med en stor formuende og ellers sjenerøs middelklasse.
De testamentariske gavene utgjør en marginal del av veldedige organisasjoners inntekt, i stor motsetning til det internasjonale bildet, der det er en klassisk (religiøs) plikt å donere sine etterlatte verdier.
Årsakene er sammensatte, sannsynligvis er det historisk knyttet til det tradisjonelle slektskapssamfunnet, der barn fortsatt har inngrodde rettigheter i form av pliktdelsarv.
Det virker også som om sosialdemokratiet har blitt så sterkt at man regner med at Staten skal ta seg av alle områder i samfunnet.
I tillegg virker det som om forestillingen om likhet gjør at arv har blitt tabu. Likhetsidealet gjør at vi underkommuniserer forskjeller som kommer utenfor egen arbeidsinnsats. Arv er kanskje mer tabu enn døden. Alle kommer til å dø, men i Norge virker det som at vi snakker om «hvis» vi dør – ikke «når». Å tenke på arv blir da skammelig, og da unndras en av samfunnets viktigste institusjoner analyse og oppmerksomhet.
Økonomiske forskjeller
For mye har endret seg i Norge de siste hundre år. Norge har blitt rikt, og svært mye av denne rikdommer besitter nordmenn i eiendom.
Arvefallet skjer nå midt i femtiårene, og de fleste av de middels formuende trenger ikke denne arven fordi etableringsfasen inntreffer tidligere.
Det overføres minst 60 milliarder kroner gjennom arv hvert år i Norge. (I tillegg til overføring til de aller rikeste gjennom ulike selskapslover.) Dette er selvfølgelig årsaken til sementering av de store økonomiske forskjeller i landet.
I denne konteksten ble arveavgiften fjernet, selv om flertallet i befolkningen selvfølgelig har egeninteresse i at arveavgiften er så stor som mulig. Dette har nok skjedd nettopp fordi at arv er så tabu og så nært knyttet til emosjoner at vi ikke er villige til å se på det store økonomiske bildet.
Overtramp
Arveloven er under revisjon. Det ser ut til at pliktdelsarvens beløpsgrense vil økes. Det kan også være en ide å minske den, og gi folk større testamentarisk frihet, slik det er i England og USA. Hvis ikke kan vi i det minste anerkjenne at Norge er et ættesamfunn, og ikke late som om vi er individualister som starter på bar bakke og moralsk rett til å gjøre hva vi vil med pengene våre.
Hvis man ikke skriver testamente, er det en indirekte godkjenning om at man støtter arveloven, men det er mye som tyder på at nordmenn ikke kjenner til hvordan den faktisk virker, hvilke krav og rettigheter som ligger i den. Det ser ut til at nordmenn har en blind tillit til stat og rettsapparat.
Det skjer og vil skje overtramp når organisasjoner ber om penger, men som regel dreier problemene seg om misforståelser. Veldedige organisasjoner trenger å forklare hvordan det skal foregå om man ønsker å gi en gave til dem i sitt testamente, siden arvereglene er så kompliserte at de færreste kan dem. Og det er viktig at det foregår i ordnede former med presise formuleringer.
Følg debatten og
Gi mer!
Det kan ikke være slik at frivillige, religiøse, veldedige organisasjoner ikke skal kunne spørre sine faste givere om de vil tilgodese dem i dere testamente. Tvert imot burde mediene være med å støtte opp under en slik praksis. Mange organisasjoner tør ikke engang å spørre, og det er trist både for den som vil testamentere bort arven og for eventuelle mottakerorganisasjoner. Sikkert også for mange arvinger, som vil være stolte av sine foreldres engasjement.
På meg virker det som en svært god ide å skrive testamente. Jeg oppfordrer alle til å gjøre det, og til å tilgodese en stor slant til de som trenger pengene. Jeg oppfordrer veldedige organisasjoner til å ringe både meg selv og min gamle mor. Organisasjonene arbeider for gode saker. Jeg tror de trenger pengene mer enn at jeg skal kunne drikke dyrere vin, eller at mine barn knapt skal behøve lån til etablering.
Selv om man som sosialdemokrat synes staten bør redistribuere alle verdier i et samfunn. er ikke samfunnet slik. Og man bør klare å skille mellom er og bør. Det dreier seg om altfor mye penger til det.
