NRK Meny
Kronikk

Fra strekk til sprik

Toralf Engan – det var den gang stil og lengde var et uslåelig radarpar.

Toralf Engan i aksjon i Holmenkollen i 1962.

«Toralf Engan i svevet var en nytelse, en klassisk studie i balanse, harmoni og kroppsbeherskelse», skriver kronikkforfatter. Her svever Toralf Engan i Holmenkollen i 1962.

Foto: NTB-arkiv/SCANPIX

At alt var bedre før, er vel blant det dummeste man kan si i våre dager. Men av og til må man bare bevilge seg litt utidsmessig glede over et og annet som faktisk (eller kontrafaktisk) var bedre før.

Strekkbukse het det den gangen. Et ganske passende navn sånn i sveveperpektivet. Dette var lenge før hoppdressen fikk skylda for nordmenns dårlige prestasjoner i bakken. Det var før det store spriket, altså lenge før Bokløv.

Toralf Engan hadde kastet opp av ren angst da han klatret opp i tårnet på søttimeters-bakken. Der hadde Veikko Kankonen allerede hoppet veeldig langt med de store hvite finske ullvottene sine – de finske ullvottene som ga alle følsomme nordmenn et lite sting rundt hjerterota.

Når Veikko festet det trygge, men litt truende grepet like over bindingsfestet på hoppskiene som det sto Splitkein på, slike som alle gutter på elleve år hadde ønsket seg så sterkt at noen foreldre ga etter, enda økonomien var veldig stram.

Toralf Engan la bare armene pent bakover og skituppene helt inntil hverandre.

Med skiene på nakken hadde Veikko ruslet de 1200 trappetrinnene av tre, ett av gangen, oppover unnarennet og videre inn i stillaset. Der ble han filmet av selveste fjernsynet og betimelig observert av Jarle Høysæter med skarre-r som alle guttunger lo av. På samme måte lo vi av Øyvind Johnsen, som visstnok ikke visste hva offside var, men det gjorde han selvfølgelig. Men nå er Jarle Høysæter pensjonist og Øyvind Johnsen lot offside være offside en gang i 2005.

Toralf Engan snøt seg aldri i hansken; han lot nerver være nerver og krøkte seg godt sammen i trøndersk forvissning om at den sylskarpe pressen i strekkbuksa ville sitte like godt etterpå helt nede på sletta.

For dette var 1960-åra, og akkurat sånne ting var det noen som la merke til der han gled utfor i mørkeblå topplue med hvit stripe, solid, men ikke for langt trukket ned over ørene.

Engan nedverdiget seg aldri til å ta noen ekstra fyrige fraspark fra toppen sånn som villbassene gjorde, de som imponerte mest i ovarennet og enda mer i kjeftamentet.

Toralf Engan i svevet var en nytelse, en klassisk studie i balanse, harmoni og kroppsbeherskelse.

Når signalet kom, tok Engan ett eneste skyvetak med armen. Så gled han rolig nedover ovarennet med alle sanser i spenn og oppkastsmaken i halsen – og vi visste hva som sto på spill både for han og for oss. For vi hadde foreldre som hadde opplevd krigen, og vi var også på full fart ut av hoppet og inn i en ny tid.

En framtid med velstand og kunnskap og sannhet og glassfiberski, og vi måtte bare få det med oss, nyte svevet … Og for et svev!

Toralf Engan i svevet var en nytelse, en klassisk studie i balanse, harmoni og kroppsbeherskelse. Han pløyde elegante strømlinjeformer inn i den norske selvfølelsen lenge før noen begynte å snakke om slanking og merkevarebygging. Toralf Engan var et ideal, en «apolliner» både i svevet og som stillferdig namsosing i boksen hos Bjørge Lillelien etterpå.

Engan var trygghet, framskritt, eleganse og mot. Han var selve metaforen for et samfunn i fortrøstningsfull glideflukt mot gull i horisonten. Det var den gang stil og lengde var et uslåelig radarpar. Det var før vi begynte å strekke oss litt for mye, det var før det store spriket der lengden betydde alt og stilen ble deretter.

Engan var trygghet, framskritt, eleganse og mot.

Toralf Engan la bare armene pent bakover og skituppene helt inntil hverandre. Så hoppet han akkurat langt nok og aldri over det kritiske punktet (hvis det da ikke var strengt nødvendig) og avsluttet med et fjellstøtt nedslag som blafret i strekkbuksene sånn som det blafret i det norske flagget bak på «Skomvær av Porsgrund by».

Nede på sletta løftet han ikke på lua, men børstet sjenert noen snøkorn fra bindingen mens sola speilet seg i øynene på de vidunderlige 1960-åra.

– Og vi visste at det var godt, og at vi hadde Wirkola igjen på toppen.

Toralf Engan setter nedslag i Innsbruck-OL i 1964.

Toralf Engan setter nedslag i OL i Innsbruck i 1964.

Foto: Greve, Jan / SCANPIX

I klartekst og ettertankens lys kan vi vel observere dette paradokset: Hva som virkelig var bedre før, var vår klokkertro på at alt ville bli bedre siden. Altså nå.

Men hvem har vi igjen på toppen? Kygo?

Alternativ slutt: Men hvem har vi igjen på toppen? (helt stille). Igjen: Men hvem har vi igjen på toppen (fremdeles stille). En siste gang: Hvem har vi igjen på toppen? (endelig kommer noen løpende med en lapp der det står: «Beklager, vi har ingen på toppen akkurat nå. Alle våre sitter foran PC-en i garderoben for å finne ut om Donald Trump har sagt noe dumt i det siste».

FØLG DEBATTEN: Facebook OG Twitter