Hopp til innhold
Kronikk

Fra byråkrati til maskineri

Jeg er pårørende og stanger mot den digitale muren. Nå savner jeg det gammeldagse byråkratiet.

Hans-Magnus Ystgaard

Jeg og min familie har havna i et system det virker umulig å kommunisere med, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Johan Arnt Nesgård / Trønder-Avisa

Kona mi og jeg er gamle mennesker. I år fylte jeg 78.

Vi er så gamle at den eldste sønnen vår nærmer seg pensjonsalder, hadde det ikke vært for at han er født med en hjerneskade. Den gjør at han ikke har språk, og den tok fra ham mye av hans fysiske førlighet.

I en forstand har han bestandig vært pensjonist.

Han bodde hjemme sammen med oss, men da han ble 28 år sto vi ved ei grense. Det syntes ikke mulig å få mer avlastning fra det kommunale hjelpeapparatet.

Derimot var det mulig, etter at lovendringer hadde skjerpa kommunens ansvar for utviklingshemma innbyggere, å få plass i en kommunal bolig med hjelp og tilsyn.

Jeg har gjennom mange år har meg skyldig i ulovlige handlinger.

Noen måtte ta ansvar for sønnen vår sine utgifter til bolig, mat og nødvendig transport. Det ble ordna ved at jeg ble oppnevnt til hjelpeverge, og fikk adgang til å disponere hans inntekter.

Ved en lovreform noen år seinere ble ordninga med hjelpeverge avskaffa.

Jeg fikk inntrykk av at min funksjon automatisk gikk over til å være «verge», og fortsatte å sørge for at han betalte regningene sine og ikke ble utsatt for utpantingstrusler og ubehageligheter.

Sønnen vår sin fysiske funksjonsevne har gått stadig nedover etter at vi slapp ham fra oss.

Men Fylkesmannens vergemålsavdeling har for ei tid sia gjort meg oppmerksom på at jeg ikke er verge for sønnen min. Derfor har jeg gjennom mange år har gjort meg skyldig i ulovlige handlinger.

Jeg er blitt oppfordra til å søke om å bli sønnens verge, men jeg syns vi har hatt nok å stri med gjennom 54 år om vi ikke skulle bli utsatt for krav om å løpe til Fylkesmannen for å få kontrollert kvitteringer og bankutskrifter.

Sønnen vår sin fysiske funksjonsevne har gått stadig nedover etter at vi slapp ham fra oss. Etter ti år måtte han flytte til ei ny leilighet med lettere tilkomst. Å gi melding om flytting var ikke noe problem.

For ett år sia måtte han flytte igjen fordi den gamle leiligheta ikke var tilrettelagt for så høyt hjelpenivå som nødvendig. Da var ikke flyttemelding noen enkel sak lenger.

Det måtte gjøres ved å fylle ut et elektronisk skjema på Skatteetatens hjemmesider.

Vi fant skjemaet, og fikk det sendt til rett adressat ved et «enkelt tastetrykk», men vi visste ikke at det var nå spetakkelet skulle begynne.

Først fikk vi krav om mer informasjon. Det ble krevd dokumentasjon om hvilken hovedetasje sønnen vår bor i, hvilken side av korridoren leiligheta hans ligger i, og om hvor mange dører som må passeres før en kommer til den rette.

Vi har forsøkt å gjøre rede for flyttinga gjennom fem brev, i tillegg til det opprinnelige søknadsskjemaet.

Dessuten ble det forlangt et «bruksenhetsnummer» som vi ikke ante fantes, men som noreply@skatteetaten.no meddelte oss at Kartverkets nettsider kunne veilede oss om.

Vi gjorde oss umak med å forklare hvor i det enetasjes huset leiligheta til sønnen vår ligger, men vi antok at enten «noreply» eller til og med Folkeregistret sjøl kunne finne lettere fram til bruksenhetsnummeret enn vi.

Dette førte til trusler om at «flyttemeldingen kan bli avslått», og at det kunne ilegges overtredelsesgebyr. I alt har vi forsøkt å gjøre rede for flyttinga gjennom fem brev, i tillegg til det opprinnelige søknadsskjemaet.

Vi har ringt et oppgitt telefonnummer, der ei maskin alltid svarer at vi må ringe seinere. Vi har bedt om å bli oppringt, men vi hører aldri noe.

Prosessen har lært oss at vi ikke lenger har å gjøre med et byråkrati, men et maskineri.

De siste månedene har det vært mindre oppstuss om lokaliseringa og nummereringa til sønnen vår si nye leilighet. Nå er hovedproblemet at han er over 18 år, og rettslig skulle ha undertegna flyttemeldinga si sjøl. Faren hans har ingen ting med å blande seg opp i hans boforhold.

Flyttemeldinga er avslått.

Et byråkrati er en nyttig og nødvendig innretning i et velfungerende samfunn. Noen ganger kan det virke stivbeint og avvisende, men vi har aldri før opplevd at det har nekta å godta ei flytting som har funnet sted. Aldri har vi blitt trua med at «det kan iverksettes tiltak i henhold til folkeregisterloven og ilegges overtredelsesgebyr».

Vi har rett og slett aldri før opplevd å få trusler av noe slag fra det byråkratiet vi før har samarbeidet.

Prosessen har lært oss at vi ikke lenger har å gjøre med et byråkrati, men et maskineri. Et byråkrati kunne nok virke firkanta iblant, men det kunne også vise en grad av empati, og framfor alt: Det kunne vise skjønn.

Et maskineri kan sikkert være mer rasjonelt i den forstand at det kan virke effektivt for dem som administrerer det, men det er ikke i stand til å utvise skjønn.

Det kan derimot såre, forulempe, vise mangel på respekt og sette fram trusler uten at en vanlig borger har mulighet til å forsvare seg.

Vi har aldri før opplevd å få trusler av noe slag fra det byråkratiet vi har samarbeidet med.

Jeg og min familie har havna i et system det virker umulig å kommunisere med.

For å unngå rettsforfølgelse og straff ser det ut til at jeg må fremme søknad om å bli godkjent som verge for min sønn, trass i vesentlige motforestillinger.

Dersom slik søknad går i orden, vil det antakelig ta noen tid før det kommer maskineriet til kjennskap.

I mellomtida må vel Folkeregistret, ved noreply@skatteetaten.no, fortsette å henvise forespørsler om sønnen vår sin adresse til det gamle bostedet hans.

Der har en annen person flytta inn for lenge sia.