Fortidens for­brytelser bør kunne sees av alle

Barn lider og dør når det er krig, når katastrofer kommer veltende. Det er nesten uutholdelig å tenke på.

Samtidig skaper det krevende valg for fotografene i områdene der det skjer, og for redaktørene som skal bringe bildene deres ut til publikum. Hele tiden er det en etisk vippehuske som beveger seg frem og tilbake.

På den ene siden skal pressen informere om det som skjer. På den andre siden skal de beskytte de mest sårbare, og ikke eksponere dem på en måte som kan være skadelig for dem.

Lett er det ikke. Men nå har World Press Photo, den innflytelsesrike institusjonen som arrangerer en årlig konkurranse for pressefotografier, bestemt seg for å la den ene enden av vippehusken veie tyngst.

De skal nå gå gjennom arkivet sitt, som består av prisvinnende bilder fra noen av de viktigste hendelsene i verden over syv tiår. Så skal de fjerne alle bilder av barn som er avkledd, mulig å kjenne igjen, og som ikke har gitt samtykke til å bli fotografert.

Bildene vil ikke bli slettet. Men du vil bare få tilgang hvis du skal bruke dem til research, og sender inn en søknad som blir godkjent.

Denne typen generell avpublisering er svært uvanlig. Motivene for å gjøre det, er lette å forstå. Det kan være belastende, både for barn og for de voksne de blir, at det finnes bilder av dem fritt tilgjengelig i utsatte situasjoner. Kanskje var de desperate og redde. Det er også lett å se for seg at slike bilder kan bli misbrukt og manipulert.

Men at det er lett å forstå, gjør det ikke nødvendigvis riktig. Pressefotografier er vår felles hukommelse. Når det klikker i kameraet, er det ikke bare fordi noe skal publiseres om en uke eller en måned. Det er for at det som skjer, skal bevares for kommende generasjoner. Da er det ikke bare viktig at fotografiene eksisterer, men også at vi kan se dem.

Det er fryktelige konflikter i verden i dag. I hver og en av dem jobber parter beinhardt for å fortelle en historie der det er de selv som er ofrene, som ikke hadde noe annet valg enn å ty til våpen, og det er motstanderen som er angriperen. De forsøker å forme både fortiden og nåtiden til sin fordel.

Dette gjør de med ulik tyngde og rimelighet. Men publikum er avhengig av å kunne sette alle disse historiene i perspektiv, møte dem med kunnskap. Da er bilder av krigens ofre, av krigens kolossale kostnader, nødvendig.

Det betyr naturligvis ikke at det er fritt frem for å stille ut barn og andre sivile som står i sitt livs vanskeligste situasjoner. NRK er for eksempel svært forsiktige med dette.

Men det betyr at å trekke disse bildene tilbake fra offentligheten, kan ha en høy pris.

Et av bildene i arkivet til World Press Photo er det berømte bilde av avkledde og halvnakne barn som flykter fra napalmbombingen av Sør-Vietnam, tatt av fotografen Nick Ut. Den nakne, hylende jenta midt på bildet er ni år gamle Phan Thi Kim Phúc.

Hun uttalte siden at selv om hun først mislikte bildet, så hun senere på det som viktig, noe hun er stolt over å være en del av. Denne uttalelsen er grunnen til at World Press Photo lar bildet fortsatt være offentlig tilgjengelig.

De forteller også at de anstrenger seg for å hente inn tillatelse fra de som er på bildene der det er mulig. Dette er prisverdig, men det er høyst usikkert om barn fra gamle bilder lar seg finne. Er dette grunn god nok til at dokumentasjonen av hva som skjedde med dem, skal skjules bak et arkivslør?

Dilemmaene den Amsterdam-baserte organisasjonen står i, er ikke enkle. Men også på andre måter virker dagens ledelse revisjonslysten på en måte som er litt urovekkende.

I skrivet der de forteller om den nye tilnærmingen til bilder av barn, skriver de også at de har et ansvar for å reevaluere samlingen sin til enhver tid. At de må erkjenne at utvalget av fotografier er subjektivt, og preget av et verdenssyn som er «cis, mannlig, hvitt, vestlig», og et perspektiv som er preget av «bransjens patriarkalske struktur». De lover å «rekontekstualisere innholdet» i fremtiden.

Hva dette innebærer i praksis, er vanskelig å si. Men alt mennesker gjør, alt som er basert på skjønn og smak, er i noen grad subjektivt. Det er det ikke mulig å rømme fra, heller ikke for dagens kritiske betraktere. Det virker ikke rimelig å dømme fortidens bilder på dette grunnlaget.

Dessuten er det mulig å argumentere for at det er viktigere at vonde og betydningsfulle hendelser blir dokumentert, enn at fotografene som gjør det, har riktig identitet.

De fleste som reiste ut i krigssoner på vegne av vestlige medier, var hvite menn. Det er så klart helt greit å påpeke det der denne tilhørigheten ser ut til å ha skapt blinde flekker for dem. Det er også på sin plass å stille spørsmål når bilder av stor smerte blir i overkant vakre og velkomponerte, som noen av de mest berømte bildene er. Må det forferdelige ha et element av skjønnhet for å nå frem?

Men det er ikke mulig å skape en ny fortid, der fotografbransjen var mer mangfoldig og inkluderende. De som dro, var de som dro. Mange av dem risikerte livet. Mange av dem fikk betydelige mentale byrder å bære på av dette arbeidet.

De forvaltet en stor makt, og all makt må granskes med et kritisk blikk. Men uten dem ville enda flere av fortidens forbrytelser forblitt i mørket.