NRK Meny
Normal

Forlagsbransjens Stockholmsyndrom

Det å skrive bøker er såpass viktig og givende at forfattere knapt snakker om å få penger for arbeidet, men lar seg plyndre og jobbe så godt som gratis.

Et utvalg av bøker hos bokhandelen

«Dersom man vil være et land der det å skrive bøker faktisk er et yrke, så sier det seg selv at man må kunne leve av det», skriver Arne Berggren.

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Arne Berggren er fast spaltist i Ytring, på radio og nett

Om jeg fortalte at jeg kjøper varer laget av folk som jobber uten kontrakter, tjener under femti kroner timen, ikke har pensjonsordninger, knapt har noen rettigheter og i praksis ikke har sett noen lønnsøkning siden begynnelsen på nittitallet, går jo tankene til barnearbeid eller østeuropeiske vaskehaller. Men dette er altså norsk forlagsbransje.

Du vasker ikke bilen din med god samvittighet, når du vet at de som jobber der går på slavekontrakter, du gjør jo ikke det. Men bøker unner du deg.

Og det er jo nesten uetisk å sammenlikne forfattere som drikker seg fulle og slåss på hagefester og får taletid på radio med papirløse innvandrere som kaster opp blod etter å ha jobbet med farlige kjemikalier månedsvis i 16-timersdager uten ferie, jo da, jeg vet det.

Retorikken er faktisk den samme fra forleggerne og dem som driver vaskehaller og sweatshops.

Men retorikken er faktisk den samme fra forleggerne og dem som driver vaskehaller og sweatshops. «Det fins ikke mer penger, og skulle vi betale deg anstendig, må vi legge ned hele greia».

Men dersom man vil være et land der det å skrive bøker faktisk er et yrke, så sier det seg selv at man må kunne leve av det. Det må ganske enkelt koste tre ganger så mye å kjøpe et manus fra en forfatter i utgangspunktet.

Honoraret for et filmmanus er i dag over 700.000 kroner. Honoraret for en roman er, ja, hva tror du? Cirka 100.000 kroner. For et par års arbeid, kanskje.

Når forfatterne en gang iblant rasler med fyllepennene, rammes vi raskt av skyldfølelse. «For teknisk sett har vi noen av de beste vilkårene i verden», får vi høre, selv om man ikke kan betjene et lån med akkurat den informasjonen.

«Vi vet hva vi har, ikke hva vi får, bare se på Sverige», sier man, og alle er enige om at det er lite penge å tjene på skjønnlitteraturen. Ja, eller ... er det så lite?

Det er uhyre vanskelig å finne ut hva et forlag tjener på boken din. Like vrient som det er å finne ut om realinntekten til norske forfattere har gått opp eller ned siden nittitallet. For her er det så mange ting som er relative, og det fins et utall måter å vurdere det på.

Men det som er sikkert, er at de fleste bøker selger lite og svært mange forfattere går med på å få betalt cirka 100.000 for lang tids arbeid, uansett om Jo Nesbø, Maia Lunde og en håndfull norske forfattere selger så det griner.

Det er et slags Stockholmsyndrom man blir påført over tid.

Det å skrive bøker er såpass viktig og givende, føler vi, så høyverdig at vi knapt snakker om penger for arbeidet. Det er et slags Stockholmsyndrom man blir påført over tid. Man er glad for å la seg plyndre, jobbe så godt som gratis.

Ja man er villig til å skrive uten fem øre i honorar et års tid og til og med forsvare dem som utnytter deg – utbyttingen av dem som skaper det bransjen lever av, er basert på subtile mekanismer, en slags emosjonell terrorbalanse, utviklet gjennom århundrer. Og så effektivt er systemet at du skriver et par tre bøker før du begynner å føle at noe er galt.

Du skal enda en ferie sitte og skrive, mens forlagssjefen og redaktøren din er offline med familien på fjellet eller ved sjøen og lever av feriepenger du aldri opparbeider deg retten til. Kan hende du iblant tenker at det å være redaktør eller forlegger også kunne vært et kall og elendig betalt, men du slår det fra deg, du har full sympati for gisseltakeren.

Nå er jo ord som digitalisering og disrupsjon i ferd med å tømmes for innhold, men allikevel, jeg tror det kommer noen spennende omveltninger, og det er mulig det å være opphaver – som det nå heter på kjønnsnøytralt – kan bli mer rettferdig fremover.

Å leve av andres åndsverk, er kanskje ikke så bærekraftig i lengden.

Ikke fordi det kommer en smart app som blir bokbransjen Uber, men fordi noe skjer når ny teknologi gjør avstanden mellom forfatter og leser stadig kortere.

Hva er egentlig forretningsideen til et forlag? Hvordan kan større deler av bransjens overskudd tilfalle forfatterne? Å leve av andres åndsverk, er kanskje ikke så bærekraftig i lengden. Ikke om man skal betale anstendig.

Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.

Last ned podkast fra nrk.no eller iTunes.