NRK Meny
Kronikk

For blek til å være innvandrer

Mange mente det var juks å kalle meg som tyskfødt, en flerkulturell statssekretær. La oss rydde opp i hva en innvandrer egentlig er.

Erna Solbergs andre regjering med nye statsråder

Vestlige innvandrere er etter manges oppfatning ikke ekte innvandrere. Tenketanken Agenda og andre som tror de eier definisjonsmakten over innvandrerbegrepet, bør gå litt i seg selv, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Vi må slutte å lire av oss klisjeer om hvem eller hva en innvandrer er, og hva det vil si å være norsk. Det gjelder både de norskfødte, men ikke minst minoritetsgruppene og deres talspersoner.

Ekte og uekte innvandrere

Ifølge Sylo Taraku fra Agenda, Iram Ansari fra NRK og diverse andre er den nye regjeringen den minst flerkulturelle på evigheter. Kritikken deres om at ingen statsråder og statssekretærer har flerkulturell bakgrunn, har fått bred mediedekning. Mange mente at det var juks å kalle meg som tyskfødt, en flerkulturell statssekretær. Underforstått: Tyskere, franskmenn, polakker, briter og resten av den litt diffuse gruppen «vestlige innvandrere» er etter manges oppfatning ikke ekte innvandrere. Hvorfor ikke? Er vi for lyse i huden? Er det fordi de fleste av oss ikke er muslimske (selv om man strengt tatt ikke kan se på noen hva vedkommende tror på)? Eller er det fordi vi «liksom-innvandrere» gjør mindre ut av oss i samfunnsdebatten knyttet til migrasjon og minoriteter?

Selvsagt lurer jeg på hvorfor Taraku fratar meg statusen som ekte innvandrer.


Selvsagt lurer jeg på hvorfor Taraku fratar meg statusen som ekte innvandrer (han kom fra Kosovo på 90-tallet, jeg fra Tyskland i 2003), men la gå. Det handler ikke om meg som person, men om hvordan store grupper av nye landsmenn blir neglisjert i debatten om integrering i Norge. Begrepet flerkulturell handler ikke bare om islam. 60 prosent av innvandrerne i Norge kommer fra land med kristen opprinnelse. Også hinduer, sikher, jøder, buddhister og ateister er en del av statistikken. Jeg synes at tenketanken Agenda og andre som tror de eier definisjonsmakten over innvandrerbegrepet, bør gå litt i seg selv. Etter min mening snakker de, bevisst eller ubevisst, ned den integreringsinnsatsen som blir gjort av en stor gruppe mennesker med sammensatt bakgrunn. De fratar folk som i årevis har strevd for å bli del av det norske samfunnet, anerkjennelsen av at de faktisk har mestret denne prosessen. Det er fordomsfullt, nedsettende og på grensen til arrogant.

Å bli norsk

Uansett hvor du kommer fra eller hvilken utdanning du har, er det ikke enkelt å bli norsk. Det krever hardt arbeid i mange år. Du skal ikke bare lære deg språket, som er et av de vanskeligste blant vestlige språk (som jeg har skrevet om før). Du skal lære deg de små kodene også, som trengs for å forstå nordmenn og det norske samfunnet på et mer grunnleggende plan. Du skal lære om norsk kultur, musikk, historie, politikk, humor, mat og væremåte. Du skal finne deg en jobb og skaffe deg venner. Alt dette fordrer ekstra innsats. Og hva det innebærer, fullt og helt, skjønner antakeligvis bare de som har vært gjennom det, altså innvandrerne. Dette er ikke ment som klaging over innvandrernes harde kår. Det er et forsøk på å forklare hvorfor jeg blir irritert over å høre andre innvandrere, og norskfødte journalister, snakke om «vestlige» innvandrere som en gjeng som jukser seg til gratisbillett til A-laget i befolkningen.

Å bli norsk krever hardt arbeid.

Viktig med språk

Jeg kan ikke snakke på vegne av alle de andre «vestlige» innvandrerne, men har kontakt med nok til å kunne fastslå at mange føler seg oversett i den rådende innvandrings- og integreringsdebatten. Dessuten medfører det kunstige skillet mellom ekte- og uekte innvandrere reelle problemer i integreringen. Forskere har vist at for eksempel polakker, den største gruppen innvandrere i Norge, slett ikke alltid integreres av seg selv. De kan ende opp med å leve parallell-liv uten særlig kontakt med det norske samfunnet. Polske familier og andre «vestlige» innvandrere får heller ikke tilbud om gratis språkopplæring, det må de betale selv. Mange lærer seg derfor ikke norsk, og de, og barna deres, blir ikke godt nok integrert. Språk er ikke bare kommunikasjon. Det handler også om hvordan man forstår samfunnet rundt seg. Derfor er det så vesentlig at de som skal bo her i landet lærer seg språk, uansett hvor de kommer fra.

Brun i huden

På den andre siden av klisjé- og diskrimineringsskalaen finner vi dem som ikke vil godkjenne folk som norske, så lenge de fysisk ikke ligner på dem. Min Venstre-kollega Abid Raja kom med et hjertesukk under fjorårets valgkamp som traff i hjerteroten. Han sa at, «Du, Rebekka, er født i et annet land. Likevel blir du av mange sett på som mindre innvandrer enn meg, som er født i Oslo. Selv mine barn og barnebarn, som da er andre- og tredjegenerasjon norskfødte, vil bli sett på som innvandrere, ene og alene fordi de er brune i huden!» Dette var så presist oppsummert at det gjorde vondt. Norge må ta et oppgjør med slike holdninger, som ofte bygger på en lite utviklet bevissthet rundt hvem som er norsk og hva norskhet betyr i vår tid. Er du født i Norge, er du ikke innvandrer. Punktum.

Er du født i Norge, er du ikke innvandrer. Punktum.

Bevissthet rundt begrepsbruk

Hvis vi som samfunn skal utvikle oss videre og skape bedre grobunn for god integrering og gjensidig respekt på tvers av herkomst og hudfarge, må vi ta et oppgjør med utdaterte måter å definere innvandrere og nordmenn på. Dette oppgjøret må den norskfødte majoriteten og de mange minoritetene i dette landet ta sammen. Jeg håper at regjeringens varslede integreringsløft kan bidra til å rydde i begrepsbruken og skape større bevissthet rundt å anerkjenne innvandrere og deres behov uavhengig av herkomst, samtidig som vi frigjør betegnelsen nordmann fra fysiske attributter som hudfarge.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter