Hopp til innhold
Replikk

Følelser teller ikke i pelsdyroppdrett

Pelsdyrnæringen må avvikles på en måte som tar hensyn til både dyrene og oppdretterne.

Live Kleveland

I årevis har de kjempet mot pelsdyroppdrett. Her er Live Kleveland utenfor Stortinget høsten 2009.

Foto: Junge, Heiko / Scanpix

Pelsdyroppdretter Britt Unni Storihle skriver på NRK Ytring 4. november at hun er glad i sine 7.000 mink. Det høres jo hyggelig ut. Problemet er at selv om Storihle har varme følelser, så spiller det liten rolle for minkene hun holder i bur.

For hundre år siden, da pelsdyroppdrettet startet i Norge, trodde folk at dyrene hadde det bra bare de fikk nok mat. Pelsen på burdyrene var vakker og blank, og helt frem til vår tid har oppdretterne hevdet at det beviser hvor bra dyrene hadde det.

Et vilt dyr i bur

I dag vet vi bedre. Hvis dyr forhindres fra å utøve viktige, medfødte adferdsbehov, blir de frustrerte og ulykkelige. Konsekvensen er forstyrret adferd, som apati eller å hoppe meningsløst fram og tilbake. Enkelte gnager sin egen kropp til blods eller dreper sine egne valper.

Minken har ikke behov for at vi skal være glad i den. Den er ikke et kjæledyr.

Det er lett tro at denne type adferdsforstyrrelser er problemet i pelsdyroppdrett. Men det egentlige problemet er driftsformen; ville rovdyr i små nettingbur. Vi gir dem mat, og beundrer den vakre pelsen. Vi blir kanskje til og med glad i dem. Men det hjelper ikke.

Minken har ikke behov for at vi skal være glad i den. Den er ikke et kjæledyr. Den er et solitært, nysgjerrig og aggressivt lite dyr.

Fri, frekk og fornøyd

Hva liker egentlig en mink? For å forstå det, kan vi se på minkene i norsk natur. Dessverre er minken blitt et vanlig syn langs norskekysten, på tross av at den ikke hører til her. De små rakkerne har spredd seg fra pelsdyrfarmer, og utgjør nå en trussel mot fuglelivet mange steder.

Myndighetene vrir seg. De vet ikke hva de skal gjøre.

Den frekke, oppvakte minken er en ypperlig jeger. Den elsker fugleegg, og dreper nyklekte unger. Med delvis svømmehud mellom tærne svømmer minken både over og under vann, elegant og raskt. For en mink er det viktig å patruljere sitt territorium, og jage vekk andre mink.

Slik lever en fri mink.

Pelsdyrnæringens fremtidsutsikter

Vitenskapelig kunnskap om dyrevelferd øker stadig. I takt med dette utvikler opinionen seg. Som en løsning for å fortsette pelsdyroppdrettet, foreslår nå regjeringen å forby gruppebur for mink. Gruppebur ble lansert som «løsningen» på dårlig dyrevelferd i 2011. Nå blir løsningen altså forbudt, det er tilbake til burene som var for ille før det igjen.

Ellers er kravene fra regjeringen vage, og til liten hjelp for pelsdyrene. Myndighetene vrir seg. De vet ikke hva de skal gjøre. Samtidig klager pelsdyrnæringen sin nød. Som Storihle sier: «Regjeringens pelsdyrmelding er en pen måte å si at vi skal kveles langsomt på.»

Den eneste forsvarlige politiske løsningen, er avvikling.

Hun har et godt poeng. Norges andel av verdensmarkedet er under to prosent. Likevel; norske pelsdyroppdrettere må være konkurransedyktige ettersom 99 prosent av den norske pelsen går til eksport.

Avvikling er best for alle

Den eneste forsvarlige politiske løsningen, er avvikling. Ifølge Justisdepartementet er det juridisk fullt mulig. Menon Economics, som har beregnet ulike scenarioer for Landbruks- og matdepartementet, fastslår at dersom gjennomsnittlig pelspris de siste ti årene legges til grunn, vil det lønne seg å avvikle pelsnæringen.

I verste fall vil kostnaden bli på rundt 227 millioner kroner. Med en avviklingstid på ti år, som er realistisk, vil dette utgjøre 21 millioner kroner per år. Det er mindre enn statsstøtten som pelsnæringen får utbetalt i form av tilskudd til ferie og skattefradrag.

Norske myndigheter har tillatt og støttet pelsnæringen gjennom en årrekke. Derfor mener Dyrevernalliansen at staten også bør bidra til å avvikle næringen på en ordentlig måte, slik at både dyr og oppdrettere blir tilgodesett.

Følg debatten på Facebook og Twitter