Sommerens hetebølger og rekordtemperaturer viser individets ansvarsfraskrivelse mer enn noensinne før. Alle og ingen har ansvar.
Mens ustabilt norsk sommervær med regn, vind, sol og 17 grader svever inn over landet, svever samvittighetsfulle og klimabevisste nordmenn ut. Tilbake ligger et karbonavtrykk som i fremtiden vil gjøre Norge til et yndet ferieparadis.
Samtidig som gjenferdet av klimaendringer henger over oss, er vi fanget i en tilstand av uaktsomhet; blinde for konsekvensene av våre egne handlinger.
I jordens forsøk på å advare oss, eksisterer det en ironi. Nordmenn, som bor mellom polhavet og tempererte fjorder, trekker mot kystene av Spania og de greske øyene lykkelig vitende om at de søker ro og fred i land på randen av smeltepunktet.
Vi står i midten av rasende skogbranner og en ubarmhjertig tilstand av tørke og vannmangel. Likevel forblir vår bevissthet lenket til bekvemmelighet og øyeblikkelig nytelse.
På vei til hetebølgene bekymrer nordmenn seg for hvordan de skal takle varmen. Men det stopper ikke nordmenns brennende lyst til å søke ly fra regnet i Norge. Dessuten dekker ikke forsikringen avbestilling på grunn av hetebølge.
På veien legger de en byrde på neste generasjons skuldre: nemlig vekten av et karbonavtrykk ingen vil ta ansvar for.
Vi har en tendens til å påta oss rollen som talsperson for endring i klimaets navn. Likevel klamrer vi oss til overbevisningen om at det er andres ansvar å redusere sine utslipp.
Det er en runddans av hykleri. Fra mitt perspektiv er det du som har ansvar. Det trengs betydelig innsats, og byrden burde hvile på dine skuldre fordi du forbruker mer enn meg. Jeg er nøktern og miljøbevisst.
Med denne logikken kan hver enkelt av oss fortsette å tråkke veien til bekvemmelighet. Og slik fortsetter syklusen. Hver enkelt ser på sin nabo, sin venn, sin regjering, og krever endring uten å erkjenne kraften som ligger i egne valg.
Hos mennesker utspiller det seg et interessant fenomen. Alle mener de selv er rasjonelle og fornuftige og vil kjenne seg igjen i egenskaper som nøkternhet og beskjedenhet. Samtidig mener mange at de motsatte egenskapene passer bedre til andre.
Vi rettferdiggjør derfor egne handlinger selv om de er i strid med bedre viten. I tillegg har det en tendens til å føre til dømmende holdninger overfor andres handlinger som i mange tilfeller er identiske med egne.
Dette kan være forvirrende. Vi lovpriser dyder som toleranse og offer, men vi dømmer andre og er lite villig til å ofre selv.
Vi har vanskelig for å se hvor vi selv kan kutte ned, men det er lett å se andres sydenturer som unødvendig luksus. Ens egen sydentur, derimot, er et produkt av hardt arbeid, nøkternhet over tid og at det er relativt lenge siden forrige flyreise. Flyet går jo uansett.
Denne mentaliteten forsterkes bare i kjølvannet av den langvarige pandemien, der enkeltpersoner lengter etter en smak av det som gikk tapt, og tror at de fortjener litt ekstra, en liten premie, etter å ha gjennomlevd år med Norgesferie og ustabile somre.
Vi er fanget i en syklus av egenrettferdighet, der ønsket om å bevare våre egne privilegier overstyrer enhver følelse av kollektivt ansvar.
For min egen del har stram økonomi som stipendiat, inflasjon og økte renter hindret enhver mulighet til å oppgradere livet. Men når inntekten gjør et hopp etter stipendiatperioden, finner jeg nok forklaringer som rettferdiggjør både sydentur med familien og litt ekstra luksus.
Men det blir i så fall et produkt av hardt arbeid og nøkternhet, og fordi det er lenge siden forrige sydentur.
