«Jeg har funnet ut at jeg er fornøyd med den jeg er.» Ordene tilhører Max 9 år. Min sønn.
Jeg starter her, med noe som kunne vært en slags happy ending. Og det passer egentlig fint. De som kjenner meg vet at jeg ikke liker å lage dårlig stemning.
Likevel, det som har skjedd i årene før Max kom til denne fine konklusjonen er dessverre ikke like hyggelig.
For hva er det som har drevet et barn gjennom en lang indre kamp for å godta seg selv som han er? Hvorfor føler en niåring at det er nødvendig å presisere at «jeg er like mye verdt, selv om jeg er brun i huden»?
Jeg er ingen ekspert. Jeg har ingen klare svar. Det jeg kan er å fortelle min historie, som hvit mor til en ikke-hvit sønn med pappa fra Mosambik.
Jeg spoler noen år tilbake: Max (3) kommer hjem fra barnehagen og spør: «Mamma, er jeg brun?»
Jeg stusset, men skjønte ikke helt hva som var i emning, og svarte ærlig: «Ja, du er brun. Og du er nydelig. Du er verdens fineste.»
Allerede da hadde han et helt annet bilde av seg selv.
Han snakket nærmest daglig, eller flere ganger i uka, om at han skulle ønske han ikke var brun. Han skulle ønske han var lys i huden. Og han ville gå til frisøren og få glatt hår.
Det pågikk over lang tid. Flere år. Han ville ikke i barnehagen. Han ville ikke på skolen. Men jeg tok ikke ordentlig tak i det. Jeg ville så gjerne fortsette å ha et godt forhold til naboer, lærere og andre foreldre i barnehagen og skolen.
Jeg ville heller ikke at noen skulle synes synd på oss, eller se på Max som «den stakkars brune gutten».
Jeg ville bare at han skulle være snille, morsomme og kule Max, som er god i basket og Fortnite, glad i musikk og dyr, og stort sett alltid grei, men litt vilter.
Jeg innrømmer at jeg var litt feig.
Jeg turte ikke å ta opp telefonen, ringe deg og fortelle at din skjønne lille engel sa til min skjønne lille engel at «du likner på en bæsj». Jeg turte ikke banke på og fortelle at sønnen din roper «neger» til lekekameraten sin.
Jeg turte ikke si høyt ifra om at gutten min ble kalt «svarting», «monkey» og «din bruning».
Hvor har de det fra?
Jeg har ikke svaret.
Men jeg har en tro på det gode i mennesket. Kanskje vet ikke barna hva de sier, hva ordene egentlig betyr, hvor vondt det smerter.
De forstår ikke at det er en kniv som vris om i hjertet hver gang «N-ordet» blir slengt ut. De syns det er morsomt å si «bæsj» og skjønner ikke hvordan mange små «uskyldige» bemerkninger kan hope seg opp i sjela og hjertet til den som treffes av ordene.
En dag var det nok for Max. Og nok for mitt blødende morshjerte. Jeg var klar for å lage litt dårlig stemning, og reiste meg opp på et foreldremøte. Jeg holdt en tordentale.
Alt som hadde bygget seg opp gjennom årene kom ut. Jeg var emosjonell, men tror også at jeg klarte å være saklig.
Den direkte foranledningen var en episode i fjor vår. To gutter fra et høyere klassetrinn sto langs skoleveien og tøffet seg med å slenge bemerkninger etter yngre elever som gikk forbi. Da Max nærmet seg, var det hudfargen hans som fikk gjennomgå: «Din bruning!» Nok en gang. Han løp hjem, kastet seg hulkende på sofaen og vred seg i smerte.
Begeret var fullt: «Jeg skulle ønske jeg aldri var født. Jeg hater hudfargen min! Jeg hater alle! Jeg vil dø!»
Han syntes selv at han liknet på «en bæsj». Det var blitt en del av selvbildet hans.
Jeg har etter hvert fått en god dialog med rektor, lærere og andre foreldre. De griper inn, reagerer umiddelbart, snakker med de barna som sier sårende ting, kobler foreldrene på. Vi som foreldrene snakker sammen, og flere ganger har både barn og foreldre bedt om unnskyldning. Noen gråter til og med når de skjønner hvor mye ordet de brukte såret.
Og Max har lært seg å tilgi – så lenge skolekameraten lover å aldri si det samme igjen.
Mye er blitt bedre. Max er blitt mye tryggere på seg selv. Jeg ser at det har betydd mye for han at han har blitt hørt og tatt på alvor. Og at skolen, venner og familien står bak han og følger med.
Jeg har lyttet til råd fra andre voksne, «brune» som selv har vokst opp i Norge:
«Nina, du kan ikke bruke all din energi på andre og løpe etter alle som sier stygge ting til han. Det kommer uansett til å skje igjen. Og igjen. Det skjedde meg for 50 år siden. Og det skjer fremdeles. Bruk heller energien din på gutten din! Bruk energien på å bygge han opp og gjøre han sterk».
Jeg har tatt det til meg og prøver så godt jeg kan. Samtidig tviholder jeg på håpet om at samfunnet og verden kan bli bedre.
Det er verdt det å reise seg opp på foreldremøtet, ta en prat med rektor, lærere, trenere og ledere i idrettslag. Og ikke minst med barna selv.
Alle bør lære om rasisme og historiene som ligger bak, slaveriet, apartheid, undertrykking – og hvorfor det ikke er greit å bruke «N-ordet».
Jeg ønsker fortsatt ikke å lage dårlig stemning ved å kalle Norge «et rasistisk land». Vi er jo ikke det!
Men de små, mer eller mindre synlige, dryppene av hverdagsrasisme kan heldigvis ikke bagatelliseres lenger – etter at folk i USA, Norge og verden har strømmet ut i gatene og ropt ut hva de mener.
Sønnen min vil helt sikkert oppleve flere vonde ting. Og morshjertet mitt vil sikkert striblø igjen. Men det hjelper å si fra.
Nå hater ikke Max hudfargen sin lenger.
- Les også:
