Kronikk

Pakistaner på tå hev

«Hvis jeg blir statsminister, skal jeg kaste alle pakistanere ut av Norge.»

Noman Mubashir

Følelsen av å være annerledes og redselen for å skille meg ut, sitter igjen fra barndommen og preger meg fortsatt. Det å ikke passe inn. At du aldri er norsk nok, skriver Noman Mubashir.

Foto: Privat

«Har du opplevd rasisme», spurte en bekjent av meg nylig. Før jeg rakk å svare, sa han:

«Du er jo kjendis. En brun, privilegert mann fra vestkanten. Du har vel aldri opplevd rasisme? Alle liker jo deg.»

Jeg smilte litt ufrivillig. Han lo. Og jeg lo med, men fikk litt å tenke på.

Han hadde jo rett. Jeg levde i en beskyttet, hvit, norsk boble i oppveksten. Det var mitt paradis. Alle var stort sett snille med hverandre. Vi var de eneste pakistanerne i mils omkrets. Jeg kunne ikke hatt det bedre.

Men hadde han rett? Hadde jeg aldri opplevd rasisme? Ble jeg aldri kalt pakkis eller svarting? Følte jeg meg aldri annerledes? Jeg begynte å tenke. Gruble. Grave.

Jeg har alltid vært overdrevent høflig i håp om å bli akseptert som norsk.

Så dukket hendelsene opp på netthinnen. Små hendelser. Blikkene. Slengbemerkningene. Kommentarer jeg har glemt eller fortrengt. Undertrykt eller bare ledd vekk.

For vi liker jo bruninger som kan le av seg selv. Ikke tar alt så forbanna høytidelig. Muslimer som tåler en støyt. Ikke syter og tar så mye plass.

Hendelser som sitter

Etter å ha gravd litt i fortiden fant jeg ti hendelser jeg gjerne vil dele med dere:

1. Da jeg gikk på ungdomsskolen kalte tre gutter i klassen meg «pakkis» og «jævla utlending» gjennom et helt år uten at noen i klassen forsvarte meg. Jeg turte aldri å svare tilbake i frykt for bank.

2. I mange år spilte jeg badminton. En dag fem-seks av oss satt og pratet etter treningen kom vi inn på politikk.

En av jentene tok ordet og sa: «Hvis jeg blir statsminister, skal jeg kaste ut alle pakistanerne i Norge.» En av de andre stirret sjokkert på henne og spurte: «Er du rasist?» Jenta svarte: «Overhodet ikke, bare rasebevisst».

3. Da jeg var russ var det loddtrekning om bordplasseringen på russeballet. Navnet mitt ble ropt opp etter en stund, og jeg var superspent. Hjertet banket.

Da hun som ble min borddame ble ropt opp, brøt en haug med jenter ut i latter. Jeg forstod ingenting. De lo og skrek om hverandre.

Lørdagen kom, og alle stilte seg stolte og litt nervøse bak stolen sin på en restaurant på Triaden senteret i Lørenskog. Jeg tittet nervøst rundt meg. Til slutt kom hun. Håret var lyst og kort. Hun gikk rett forbi meg før hun snudde seg og sa: «Jeg må sitte overfor deg, dessverre, men jeg kommer ikke til å snakke til deg.»

Ordene traff så forbanna hardt. Jeg kjente en enorm skuffelse. Ville gråte. I tre timer satt hun på den andre siden av bordet, snakket med sidemannen og enset meg ikke et sekund. Hele russeballet ble en fiasko for min del.

4. Da jeg var i militæret og tjenestegjorde som journalist i bladet Forsvarets Forum, innrømmet en av mine kolleger at han trodde jeg var den pakistanske vaskehjelpen på kontoret. «Trodde ikke at det fantes pakistanske journalister i Norge», sa han og flirte.

5. Da jeg jobbet i distriktsavisen Romerikes Blad som 19-åring ble jeg sendt til en kristen frikirke i Lørenskog. De skulle sette opp en julemusikal. Arrangøren var et par som var utrolig hyggelige og vennlige. Dagen etter ringte mannen sjefen min for å takke for en fin reportasje. Det han ikke forstod var hvorfor avisa sendte en muslim til kirken.

Det var da jeg innså at folk som smiler deg opp i ansiktet ikke alltid mener det.

6. På slutten av 1990-tallet ville de fleste ungdommer inn på utestedet Snorre Kompagniet i Rosenkrantz' gate. Køene var endeløse. Da jeg og vennene mine omsider var fremme ved døra sa dørvakta bryskt: «Vi slipper ikke inn mørkhudede i kveld. Det var så mye bråk med noen utlendinger forrige uke.»

Jeg ble helt stum. Klarte ikke å si noe. Vennene mine gikk rett inn uten å se seg tilbake, men en av gutta ble igjen for å støtte meg og var fly forbanna.

7. Da jeg gikk med avisen syklet jeg forbi en vegg hvor det stod skrevet: Norge for nordmenn. FMI. Teksten stod der i årevis. Ingen gjorde noe med det. Til slutt tok en mamma i nabolaget mot til seg og malte over. Hun hadde en adoptivdatter fra Sør-Korea. To dager etter var teksten tilbake.

8. En tidligere kollega tok meg med til hjemstedet sitt, Jessheim. Hun skulle besøke noen venner på en kafe i sentrum og ba meg vente i bilen. Jeg forstod ikke hvorfor jeg ikke kunne være med. Da hun kom tilbake etter en lang stund innrømmet hun at vennene ikke likte mørkhudede, og at hun derfor ikke turte å ha meg med inn.

9. Da jeg studerte i England var helgene ensbetydende med fest. En ettermiddag stod jeg midt i sentrum og ventet på klassekameratene mine utenfor en pub. Plutselig kom en mann ut og stilte seg rett foran meg, gjorde nazitegn og ropte: «you fucking paki, you fuckin paki», mange, mange ganger.

Jeg var vettskremt, men ingen av de forbipasserende løftet en finger eller sa noe.

10. Da jeg var barn gikk jeg i en moské på Frogner. Nor Moské. Jeg har mange gode minner fra den tiden. Vi var der hver helg. Vi ba, lærte om islam og spilte fotball i Frognerparken.

En natt plasserte en nynazist en bombe ved inngangen til kjelleren i moskeen. Takk og pris var det nesten ikke mennesker i moskeen den kvelden. Akkurat som Philip Manshaus var han «uheldig». Hele kjellerpartiet ble sprengt i filler. Smellet kunne høres over store deler av Oslo.

Det var ramadan og mange medlemmer av moskeen skulle spise iftar sammen i kjelleren, men planen ble endret fordi en familie inviterte alle hjem til seg i stedet. Det var svært skremmende. Jeg kunne ikke forstå hatet.

Forside, VG

14. juni er det 35 år siden bombeangrepet mot Nor moské på Frogner. Noman Mubashir var 11 år, og skulle ha vært der den kvelden.

Foto: VG

Preger hvem jeg er

Meningen med disse historiene er ikke å skape et inntrykk av en ødelagt barndom. Tvert imot. De aller fleste nordmenn er verken rasister eller hatere. De er åpne, snille, vennlige, varme og gjestfrie. Jeg elsker Norge. Vi har en lang tradisjon for å ta imot flyktninger, vise solidaritet og hjerterom. Det er jeg veldig stolt av.

En mann stilte seg rett foran meg, gjorde nazitegn og ropte: «you fucking paki, you fuckin paki.»

Likevel er det fryktelig urovekkende å lese kommentarfeltet på diverse nettsteder og historier i avisene om unge med innvandrerbakgrunn som opplever grov rasisme.

Vi har også politikere som ordlegger seg svært nedsettende overfor minoriteter. Det smitter.

Nylig fikk jeg spørsmål fra et stort magasin om jeg har opplevd rasisme, og om jeg preges av dette i dag. Og, ja. Jeg gjør det. På flere måter.

Jeg har alltid vært overdrevent høflig i håp om å bli akseptert som norsk. Jeg vil så gjerne at alle nordmenn skal tenke at vi mørke er bra mennesker. Høflige. Lydige. Ydmyke. Takknemlige.

Jeg åpner alltid døra for andre og går inn sist. Stopper i trafikken og lar folk gå over veien, selv om jeg ikke må. Takker alltid litt ekstra på butikken. Smiler. Er blid. Vil være en god ambassadør. Blir flau når en mann med mørk hud har begått et ran, voldtekt, svindel eller blind vold. Puster lettet ut når det viser seg at det ikke var en muslim som stod bak et terrorangrep.

Vennene likte ikke mørkhudede, og derfor turte hun ikke å ha meg med inn.

Men trenger jeg det? Holder det ikke bare å være meg selv? Jeg er jo norsk. Har bodd her hele livet mitt. Jobber og betaler min skatt. Er lovlydig og grei.

Men følelsen av å være annerledes og redselen for skille meg ut, sitter igjen fra barndommen og preger meg fortsatt. Det å ikke passe inn. Bli mistenkeliggjort eller forhåndsdømt. At du aldri er norsk nok. At du blir stemplet som vaskemannen, muslimen og utlendingen.

Å bli kalt jævla utlending og bli møtt med nazihilsen gjør noe med meg. Jeg går på tå hev gjennom livet.

Det er den følelsen vi må motarbeide. Og det er derfor vi må snakke om hverdagsrasismen:

  • Hva er årsaken til at jenta på russeballet ikke ville sitte ved siden av meg?
  • Hvorfor gikk ikke alle vennene mine ut igjen da de så at jeg ble nektet adgang på utestedet?
  • Hvem lærte jenta på badmintontreningen om rasebevissthet i en alder av 15 år?

Når min datter forteller at ordet pakkis fortsatt brukes i skolegården, selv om det ikke er en eneste pakistaner på skolen, må vi spørre oss: Hvor lærte de ordene og hvorfor? Hvor mye snakkes det om rasisme på skolen? Hvor opptatt er vi som foreldre av å slå ned på slik ordbruk? Er vi så naive at vi tenker at «mine barn sier ikke sånn»?

Hat kan læres bort. Men det samme kan kjærlighet. Mennesker er ikke født fordomsfulle. Mennesker får ikke rasisme inn med morsmelka. Det læres.