Arne Berggren er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.
Det er ingen grenser for hvor visjonære og fremtidsrettede disse teknologigründerne er, de skal gi oss førerløse biler og superlyntog og starte rutetrafikk til Mars. Vel og bra, men hold igjen litt karer, dere har et par tre ting å ordne opp i her nede, før dere drar noe som helst sted!
Nummer én: I år har det vært jubileum for Iphone, som ifølge teknokåte, mannlige journalister forandret alt. Absolutt alt. Men hvorfor har vi godtatt at alt vi tar i må oppgraderes hele tiden og uten stans?
Jeg skal kjøpe en trikkebillett og må stå og vente på en eller annen oppgradering. Jeg skal parkere en bil, bestille en bok, sjekke været, og så kommer de fordømte oppgraderingsvarslene, som jeg jo driter i. Dette gjør telefonen min bedre, ja da, men må dere fortelle om det hele tiden? Må jeg trykke ja takk, ustanselig?
La det skje i bakgrunnen og dønn automatisk, har jeg sagt til dem, men da tyter det opp meldinger på skjermen om hva som skjer baki der, ting jeg ikke vil vite.
Vi er på vei mot 2018, det fins ikke én forbruker på kloden vår som får endorfinrush av ordet oppgradering – bare gjør det, og hold kjeft om det. Takk.
Nummer to: Før var reklame noe du bladde forbi i avisen eller litt gøy på kino. Nå er reklame et plagsomt, autoimmunt virus, og det blir verre og verre. Hvorfor insisterer reklamebransjen på å være til stede overalt i dingsene våre?
Det er som å være med i noe slags Walking Dead, for uansett hvor du er, hva du driver med, dukker det opp hjernedøde og påtrengende budskap.
Det er som om de unge guttene med bakoverhår og trang blazer, som forsøker å stanse meg på gaten ved å spørre hvilken strømleverandør jeg bruker, har flyttet inn i telefonen min. Vi har latt oss hjernevaske av teknologibransjen til å godta at vi forfølges av det som er ment å være relevante tilbud tilpasset akkurat deg.
For min del betyr det at jeg ikke kan røre telefonen uten å bli tatt bakfra av tilbud på elektriske kantklippere, midler for å få tilbake håret eller hipstertøfler. For tjue år siden ville reklamefolk kommet i fengsel for å være så påtrengende, men forbrukere har stilltiende akseptert at alt annet i verden blir bedre, bortsett fra reklamebransjen, der de verste gutta, som tidligere satt i kjelleren og tegnet tilbudsplakater, ser ut til å ha tatt over.
Nå har de makt og midler til å forfølge deg gjennom dagen, hvis du først har kommet borti én av annonsene deres. Det er greit, Elon Musk, at du vil til Mars, men du lar ikke reklamefolkene bli igjen her nede, lover du?
Nummer tre er det aller, aller viktigste: Batteriene. Jeg kan leve med at det tilsynelatende aldri vil være mulig å skaffe seg en maskin eller telefon med tilstrekkelig kapasitet.
Det er noe lovmessig ved det, som jeg kan godta, selv om det er vanskelig å se for seg tilsvarende fra andre og mer analoge bransjer. Tenk deg melk for eksempel, som er vanskelig å svelge eller kontaktlinser med et tåkeaktig belegg på. Men vi er over lang tid blitt hjernevasket av teknologibransjen til å godta sterke begrensninger i produktets kjernefunksjoner.
Vi godtar dårlig dekning, for liten kapasitet, masete oppgraderinger og betafunksjoner som ikke virker allikevel. Men jeg tror tiden er inne for å samle oss, finne ut hvordan vi som forbrukere kan ta kontrollen her.
La oss spytte i én krone hver og lage en app eller et eller annet dritt som kan plage teknologijournalister og entreprenører og la dem forstå at vi ikke kjøper enda en smartklokke eller pulsmåler før de har satt seg ned og funnet opp et telefonbatteri som varer i hvert fall én uke på én ladning.
Vi hadde det på nittitallet, faktisk, den gang vi var frie forbrukere, og ikke måtte planlegge dagen vår ut fra ladestasjoner til biler, klokker og telefoner.
Jeg driter i måneraketter og kunstig intelligens på chiper i huet og ræva, jeg vil bare ha en telefon som ikke dør før lunsj. Elon Musk, Apple, Hr. Samsung, hører dere?
Føkk Mars. Fiks batteriene først.
Hør Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
