Vi trenger flere norske krigsfilmer

Kinoene våre er levende demokratier. Hver kinobillett er en stemmeseddel, og ved hvert kinobesøk stemmer publikum på det de ønsker seg mer av. Alt i stemmeurnene våre tyder på at norske kinogjengere setter stor pris på norske krigsfilmer.

Det finnes dem som mener det kommer for mange norske krigsfilmer, men er det riktig? Vanligvis har mellom 25 og 30 norske filmer premiere på kino i løpet av et år, så i løpet av et tiår finner et sted mellom 250 og 300 norske filmer veien til kinolerretene.

De siste ti årene har åtte – åtte – norske spillefilmer med handling fra 2. verdenskrig hatt premiere på kino. Er det virkelig så mange, eller er det heller slik at disse åtte oppleves som mange fordi de får mye oppmerksomhet fra presse og publikum?

Nesten uten unntak får norske krigsfilmer liv i det offentlige ordskiftet, og det er slett ikke alle kinofilmer forunt.

Totalt har disse åtte norske spillefilmene solgt nesten 3 millioner kinobilletter, med et snittall på om lag 368.000. Uten de to som fikk besøket sitt svekket av pandemien, stiger tallet til 444.000. Det er for ordens skyld et besøkstall som overgår brorparten av blockbusterne fra Hollywood hvert år.

Norske krigsfilmer er rett og slett svært populære blant publikum.

Grunnen til at «Max Manus» i 2008 passerte én million solgte billetter, var at den ble betydningsfull over hele landet, for nordmenn i nesten alle aldre. Vi som møter norske kinogjengere hver dag, ser at norske krigsfilmer fortsatt har denne effekten på publikum. Ofte skanner vi ikke bare én eller to kinobilletter i døra på disse filmene, men fem, seks og sju, fordi tre generasjoner skal på kino sammen.

Norske krigsfilmer fungerer også som «teltstenger» ved at de løfter besøket også på andre norske filmer. Trailerne vi viser før filmene er den mest kraftfulle markedsføringen vi har, og når vi viser norske krigsfilmer, er det ofte andre norske filmer vi trailer i forkant.

Kommende høst vil trolig en film som «Quislings siste dager» være til hjelp for Cannes-filmen «Armand» med Renate Reinsve, som har premiere uka etter.

På vegne av hele den norske kinobransjen kan vi si at de norske krigsfilmene er uhyre viktige av flere grunner enn de økonomiske.

De utløser et skred av henvendelser og et enormt engasjement fra lag, foreninger og privatpersoner i kinoens nærområde. Sammen med dem kan vi løfte kinoopplevelsene fra ordinære visninger til dypt berikende arrangementer med innledninger, panelsamtaler og andre formidlingstiltak.

De norske krigsfilmenes viktigste rolle, særlig i disse dager, er å levendegjøre historien for de unge. Det er 79 år siden frigjøringsdagen i 1945. Flere av våre unge vokser nå opp uten besteforeldre som kan berette om krigen. Dermed blir formidlingen som skjer i skolen viktigere for hver dag.

Norske krigsfilmer kommer uten unntak med omfangsrike opplegg for skolekino, og materiell som skolene enkelt kan ta i bruk. Tilbakemeldingene vi får fra lærere og rektorer er tydelige: Krigsfilmene vekker et engasjement hos elevene som er vanskelig å få til med en historiebok.

Kommende høst får «Quislings siste dager» premiere på norske kinoer, og et par måneder etter kommer «Nr. 24», filmen om Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

Tenk hva norske ungdommer kan lære av å diskutere disse filmene, i en tid og en verden hvor quislingene blir flere, og sønstebyer i andre nasjoner tvinges til å ta til våpen for å forsvare demokratiet.

De kritiske røstene presenterer det gjerne som om det er den samme, norske krigsfilmen som produseres igjen og igjen, men det er da ikke tilfelle?

For det første finner vi Norges fremste og mest originale filmskapere i registolene, og det synes: Norske krigsfilmer får svært gode kritikker fra anmelderkorpset, en gjeng som vanligvis er nådeløse når de aner tilløp til copy-paste.

For det andre skjuler det seg flere sjangere innenfor det vi bredt omtaler som «krigsfilm». Vi tror de færreste av våre kinogjengere vil mene at det er særlig mange likhetstrekk mellom barne- og familiefilmen «Flukten over grensen», den intense overlevelsesthrilleren «Den 12. mann» og det storslagne dramaet «Kongens nei», foruten tiden de er satt til.

«Den største forbrytelsen», «Kampen om Narvik» og «Krigsseileren» kommer heller ikke fra samlebåndet: De var de første storfilmene til å fortelle om henholdsvis utryddelsen av norske jøder, det største slaget på norsk jord og de forsømte norske krigsseilerne.

Hver og en av dem brøt ny mark på norske kinolerreter, og ingenting i besøkstallene våre tyder på at publikum ville vært noen av dem foruten.

Krigen er det mest dramatiske som har skjedd oss som nasjon i moderne tid, og fortsatt har vi ikke fortalt særlig mange av de sterke historiene fra fem år med okkupasjon. Historikernes utrettelige arbeid gjør dessuten at det er stadig flere viktige historier å fortelle, og at våre eksisterende historiebøker utvides.

Den kommende filmen om Gunnar Sønsteby baserer seg blant annet på ny informasjon fra Hjemmefrontmuseet, mens filmen om Quisling har sine kilder knyttet til hittil lite omtalte private dagbøker.

Norske krigsfilmer fyller kinosalene, skaper et enormt engasjement og aktualiserer historien vår for dagens unge.

I en konfliktfylt verden trenger vi ikke færre av disse filmene, men flere.