Hopp til innhold
Kronikk

Farlig politireform

Må kvinner dø før Politidirektoratet forstår at de ansatte i politiet er viktig? Nå slutter tre politifolk om dagen i Sverige, jeg frykter det samme vil skje i Norge.

Skien sentrum

Politiet er til for trygghet til folket, ikke for Politidirektoratets dampveivals mot politisk måloppnåelse. Lojalitet til byråkratiet har tatt et jerngrep om etaten, skrive kronikkforfatteren som er etterforsker i politiet. Bildet viser polititet i aksjon i forbindelse med fyll og julebord.

Foto: Grete Ingebjørg Berge / NRK

Midtveis i historiens største omveltning i norsk politi, har Politidirektoratet glemt den viktigste delen av reformen: de ansatte. Det er politiet som er den viktigste leverandøren for bedre polititjenester og som skaper økt trygghet blant folk.

Politiet er en av yrkesgruppene som gjør samfunnets møkkajobber. De går inn der alle andre løper ut. Plukker opp likdeler og finner ut hvem den døde kroppen er. De kontrollerer tusenvis av grusomme bilder på datamaskiner, og snakker om de tingene som ingen har lyst å snakke om. De graver i alt det stygge folk gjør mot hverandre her til lands. Mye av det politiet gjør er dystert og mørkt, men meningsfullt og givende når rettferdigheten seirer.

Politiet gjør samfunnets møkkajobber.

Mister motivasjonen

I en slik hverdag er det arbeidsmiljø, samhold og yrkesstolthet som driver politiet fremover. Men nå har det skjedd noe med den ellers så urokkelige politisjela.

Politidirektoratet har satt i gang den største reformen i politiets historie som glemmer hvor viktig motivasjonen er for å få gjort denne jobben. «Manglende personalpolitikk i omstilling» kommer til å bli et dystert kapittel i politiets historiebok.

Den svenske politiforeningen kjenner seg igjen i vårt reformløp, for de var der selv for noen år siden. Nå slutter tre politifolk om dagen i Sverige på grunn av arbeidspress, lave lønninger, underbemanning, og en følelse av å svikte samfunnsoppdraget. De prøvde også å si ifra før det gikk for langt, til ingen nytte.

Ansatte flyttes rundt hit og dit, som brikker i et spill.


Reformen har ført til at det livsviktige samarbeidet med politiets familievoldsgruppe på Stovner nå svever i løse lufta. Det sa lederen av Krisesenteret i Oslo til VG tidligere i høst. Situasjonen er så prekær at kvinner risikerer å dø. Hva har gått galt når politiets samarbeidspartnere reagerer så sterkt på reformen som har som mål å gjøre politiet bedre?

Brikker i et spill

Etablerte fagmiljøer rives opp med rota. Erfarne ansatte flyttes rundt hit og dit, som brikker i et spill. Motivasjon og arbeidslyst nevnes ikke med et ord. Årevis med fagkunnskap, lokalkunnskap og personkjennskap viskes ut. Nå handler det om juridiske vurderinger, administrasjon, og politisk måloppnåelse. Det spiller ingen rolle hva slags jobb man har gjort, hvilken kompetanse man har, eller hvilke relasjoner man har bygget opp i et langt yrkesliv.

Årevis med fagkunnskap, lokalkunnskap og personkjennskap viskes ut.

Når så mange innad i politiet bruker overskuddet sitt på denne overveldende reformen, som tramper over integritet og yrkesstolthet, ja da er det betimelig å spørre om kvinner må dø før Politidirektoratet forstår at de ansatte og deres arbeidsmiljø, er den viktigste investeringen i denne reformen.

Antall innsatte går ned

En fersk statistikk fra Kriminalomsorgen viser en betydelig nedgang i antall innsatte i varetekt. Dette handler ikke om de personene politiet har pågrepet, eller satt i arrest, men de personene som tingretten har funnet grunnlag for fengsling for.

Våren 2014, rett før reformen slo til for fullt, var det cirka 1.100 innsatte i varetekt per uke. Dette tallet har i 2017 sunket til rundt 850 innsatte per uke. Samtidig har det aldri vært flere ansatte i politiet, og jeg lurer på hvordan dette kan henge sammen. Jeg tolker denne nedgangen i politiets produksjon som at ansatte i politiet holder på med andre ting enn å oppklare straffbare forhold. Dette kan være både administrering av reformendringer og at ansatte har fått tildelt en ny stilling uten hensyn til vedkommendes motivasjon for denne.

Byårkratisk jerngrep

Marerittet mitt er å oppleve det de etterlatte gjorde etter at åtte år gamle Monika Sviglinskaja ble funnet død i sitt hjem på Sotra i 2011. Saken ble først henlagt som et selvdrap, inntil varsleren og etterforskeren Robin Schaefer sa ifra at ting var galt lenge før det nådde medienes søkelys. Istedenfor å ordne problemet på lavest mulig nivå innad i politiet havnet etterforskeren og de etterlatte i førersetet av en årelang, byråkratisk karusell. I 2016 ble Monikas drapsmann dømt til 18 års forvaring.

Jeg lurer på hvordan politiet hadde håndtert dette i dag, når så mange ansatte ikke har det bra på jobb. Hadde etterforskerne i dag hatt overskudd til å si ifra, slik som de modige ansatte i Monika saken gjorde? Jeg er redd for at folks rettssikkerhet er svekket i denne reformprosessen, som krever så mye av de ansatte i politiet.

Lojalitet til byråkratiet har tatt et jerngrep om etaten. Politiet er til for trygghet til folket, ikke for Politidirektoratets dampveivals mot politisk måloppnåelse.

FØLG: Facebook OG Twitter