Kronikk

Et naivt og utdatert prosjekt

Politikere, teknologileverandører og glade amatører har sauset sammen et dataopplegg i barneskolen som i beste fall kan kalles uansvarlig.

Christian Falch i klasserommet

Jeg møter en lite gjennomtenkt offentlig IT-cocktail hvor ansvaret for den såkalte digitale dannelsen blir overlatt til de store programvareleverandørene, skriver kronikkforfatteren. Her i en skoleklasse med sitt opplæringsprogram for barneskolen.

Foto: Privat

Høsten 2019 har jeg reist rundt på barneskoler i innlandet med et prosjekt for Den kulturelle skolesekken (DKS) – Tema: Mobilbruken til barn i fjerde til sjuende trinn.

Samtidig har debatten om dette surret i media. Skolebesøkene har gitt meg innsikt i digitalhverdagen til mange elever og lærere. De har også vist meg en sjokkerende kunnskapsløshet hos de ansvarlige politikerne.

Jeg er utdannet designer og har arbeidet mye med ny teknologi. Jeg har også skolebarn på første og femte trinn og ser et avleggs skoledigitaliseringsprosjekt med alvorlige mangler.

Dette er ikke det samme som å få med seg en lærebok hjem.

Da min sønn begynte i første klasse, fikk han utdelt et nettbrett. Flere sentrale spørsmål dukket opp:

Hva skal nettbrettet brukes til?

Det ble introdusert omtrent slik: «Hei, her er læringsbrettet. Det er fullt av morsomme læringsapper. La barnet få utforske disse. NB: Dette er kun et læringsbrett. Dere må selv sette grenser for bruken».

Førsteklassingens nettbrett inneholder 44 – førtifire – apper. Deriblant en lang rekke Microsoft-apper: PowerPoint, Word, Excel med flere.

Prosjektet har vist meg en sjokkerende kunnskapsløshet hos de ansvarlige politikerne.

Det er ingen førsteklassinger som har bruk for alt dette. Så hvorfor er det der?

Svaret er enkelt: Hele nettbrettet er administrert via Microsofts skoleløsning. Det betyr at alle førsteklassingene dermed har sin egen Microsoft Office365-konto.

Det er flere problemer med dette.

Nettbrettene lekker informasjon

De fleste apper samler info om brukerne og sender den ut av mobiler og nettbrett. Flere av læringsappene ber også om tilgang til kamera, mikrofon, bilder, posisjon m.m. Ingen har oversikt over hva disse appene sender ut fra førsteklassingenes nettbrett.

Problemet er mer dyptgripende i dagens digitale næringskjede: Facebook og Google samler inn store mengder info (big data) om oss brukere som de utnytter kommersielt. Microsoft samler også inn en masse informasjon.

Alt er avhengig av kompetansen på den enkelte skole.

«Big data» om norske førsteklassinger blir dermed ukritisk sendt ut til internasjonale aktører. Digitaliseringsminister Nikolai Astrup sier at «data er gull», men har tydeligvis ikke tenkt over at også skolenettbrettene genererer denne type data.

Å legge ansvaret for datasikkerhet på den enkelte skole og kommune, er naivt og kunnskapsløst. Regjeringen burde ha en mer oppdatert forståelse av hvordan det digitale økosystemet fungerer. En nasjonal plan for beskyttelse av «big data» fra norske skoleelever, på lik linje med norske pasienters helsedata, burde være et minimumskrav.

Skjermtidsregnskap

Stadig mer tid tilbringes foran skjerm. Hvordan har politikerne lagt opp sin digitale satsing så dagens førsteklassinger får et «sunnere» forhold til ny teknologi?

Ingen har tenkt over hvordan man skal skille «læringsbrett» fra hjemme-nettbrett og mobil, eller hva som skjer når man innfører et nytt nettbrett i en familie.

Alt i alt blir lite gjort for å bygge opp barnas kritiske sans.

Dette er ikke det samme som å få med seg en lærebok hjem. Skolen må definere sitt eget bruksområde. Digitaliseringsministeren er på villspor når han ikke ser sammenhengen mellom læringsbrett og barnas egen mobil/nettbrett.

Vi kan jo begynne med noe så enkelt som et skjermtidsregnskap, slik at vi som foreldre kan se barnets totale skjermtid.

Digital dannelse

Barna får lite opplæring rundt «det digitale». Ingen snakker om vår nære datahistorie, om hvordan internett fungerer eller at apper sender av gårde personlig informasjon.

Det er lite snakk om hvordan man kan bruke digitale verktøy til å skape noe nytt og ikke bare konsumere det andre har produsert. At dagens nettbrett ble oppfunnet for ti år siden, og at om ti år kan alt være annerledes, er heller ikke et tema.

Det er ingen førsteklassinger som har bruk for alt dette.

Alt i alt blir svært lite gjort for å bygge opp barnas kritiske sans. Til tross for mange fagre ord i de nye lærerplanene, er realiteten at det foreligger få konkrete tiltak for hvordan man skal øke det som med en lettvint frase kalles den «digitale dannelsen».

Politikernes løsning er å la barna tilbringe mer tid foran et nettbrett og overlate den såkalte dannelsen til teknologiprodusentene.

En bedre strategi

En mer fremadrettet tankegang ville være å lage et større nasjonalt prosjekt hvor man involverer alle brukerne: Knytter til seg de ypperste fagmiljøene innenfor pedagogikk, teknologi og design, for å utforme et gjennomarbeidet skoledigitaliseringopplegg. Og dette må gjøres før det settes i gang en storstilt utrulling av noe som helst.

Ingen har oversikt over hva appene sender ut fra førsteklassingenes nettbrett.

Verden er gjennomdesignet: Alt fra søppelposer til banktjenester er resultat av nøye planlagte designprosesser for å sikre kvalitet og brukeropplevelse. Hadde dagens skoledigitaliseringsopplegg vært en banktjeneste, ville du neppe satt pengene dine der.

Å investere i en gjennomarbeidet digital løsning for barneskolen istedenfor å sende alle pengene og dataene til Apple, Google og Microsoft med flere, ville gi Norge mulighet til å bygge opp global kompetanse og kunnskap.

All honnør til skolen der barna mine går. Skoleledelsen er smarte og løsningsorienterte. De sliter også med et opplegg som kommer «ovenfra».

Det er en gammeldags, offentlig IT-cocktail hvor politikere, teknologileverandører og glade amatører har sauset sammen noe som i beste fall kan kalles uansvarlig.

Våre barn fortjener bedre.

Les også: