Som far til tre barn på barnehage og skole i Lillehammer snakker jeg med andre foreldre hver dag. Tema er ofte ungene.
Og du kan jo gjette hvor mange ganger jeg har hørt noen uttrykke bekymring over at barna deres lider under manglende digital kompetanse. Det har aldri skjedd.
Det som derimot er tema hver eneste dag er den evinnelige kampen for redusert skjermtid, frustrasjon over sosiale medier, begrensninger på spill, rett tidspunkt for egen mobiltelefon. Og så videre.
Det var derfor med blandede følelser jeg sist mandag troppet opp på obligatorisk foreldremøte for å få informasjon om den iPaden som nå skal bli en permanent del av undervisningen på fjerde trinn. Og tredje trinn fra jul. Og første og andre trinn så fort som mulig.
Vet ikke og vil ikke vite
Håpet var å få vite noe om hvorfor en iPad blir en obligatorisk del av barna skolehverdag. Hva slags kunnskap har man om effekten på selve læringen?
Hva vet man om hvordan det påvirker miljøet i klasserommet. Og hva slags forskning finnes det på effekten av at barn tvinges til enda flere timer hver dag foran skjermen på en digital enhet?
Det fikk vi ikke noe svar på.
I stedet fikk vi en grundig innføring i hvordan man lader et Apple-produkt eller setter på et beskyttelsesdeksel. Og kun på direkte spørsmål fikk vi vite at man ikke har noen bevis for at iPad gir hverken bedre eller dårligere resultater i norsk og matte enn tradisjonell undervisning.
Skolen hadde heller ingen plan om å evaluere bruken av nettbrett, hverken lokalt eller ved å aktivt hente inn ekstern kunnskap.
Kort sagt visste de ingen ting om hva de holder på med – og det fantes ikke noe ønske om å finne ut av det heller.
Den komplekse, digitale virkeligheten
Dette er selvsagt ikke noe lokalt problem på Lillehammer. Hele verden har flyttet tilværelsen over på digitale flater. Noe en voksen generasjon på sett og vis sett selv har valgt.
Men som barna våre ikke har hatt mulighet til å ta aktiv stilling til.
Jeg er skeptisk til den utviklingen. Fra venner som arbeider i skolen hører jeg om ressurssterke tenåringer som i tur og orden har kuttet NRK, Netflix og Facebook for å ha Snapchat som eneste mediekanal.
Eller førsteklassinger som har fått høretelefoner som standardutrustning fordi støynivået fra 29 medlever med hver sin multimedieenhet er uutholdelig.
Det er allikevel ikke min personlige bekymring dette handler om. Det finnes sikkert positive digitale erfaringer også.
Poenget er det objektivt paradoksale i at vi utdanner ungene våre til det vi kaller kunnskapssamfunnet. Uten å ha noen reell kunnskap om hva vi holder på med.
Med en kone som studerer til helsesykepleier har jeg fått jevnlige oppdateringer fra forelesninger der gjennomgangsmelodien er at digitaliseringen av skolen ikke kan beskrives som annet enn et storstilt eksperiment.
Barna våre blir digitale forsøkskaniner
Vi lever i en verden der det foreligger samtykkeskjemaer for bruk av jod-tabletter ved atomulykker eller tillatelse til at barna får retusjert bort snørr på barnehagebilder.
Mens en tvungen omlegging av 12 års skolehverdag til en digital standard skjer uten diskusjon, involvering av foreldre – eller kritiske vurderinger som sådan.
Jeg har lett på nettet og jeg har ringt fagfolk. Det er ikke mye å bli klok av der heller.
Så langt jeg har klart å finne ut, eksisterer det ikke noe reelt kunnskapsgrunnlag, hverken på effekten av nye, digitale vaner hos barn og unge som sådan, eller effekten på læring.
Bruk etter behov
Apple-produkter er designet med brukervennlighet for øyet. Mine unger kunne håndtere en Iphone fra det øyeblikket de først fikk slått kloa i dem som toåringer.
De aller fleste norske barn har tilgang til disse produktene, så sosial utjevning kan neppe være et argument.
Og som Ingo Machenbach skrev i en kronikk på Ytring tidligere i år, er det umulig å forstå hvorfor nettopp iPaden er den foretrukne plattformen. Hva slags jobber finnes det der man sitter på en iPad hele dagen?
Selvsagt er det digital kunnskap skolen bør bidra med, fra nettvett til Wikipedia til bruk av software. Men hvorfor ikke ha et dedikert rom der elevene kan bruke pc-er eller iPader noen dager i uken? Så kan man vurdere om det er hensiktsmessig å utvide eller redusere bruken når vi får noen erfaringer.
Barn er viktigere enn prestisje
Jeg forstår også skolemyndighetenes behov for «å henge med i tiden» som det stod invitasjonen til foreldremøtet.
Men det å ta avgjørelsene basert på flokkmentalitet og tendensiøse antagelser er ikke rett måte å ruste seg for fremtiden.
Min oppfordring er derfor enkel:
Bruk av iPad i barneskolen må utredes av eksterne fagmiljøer utenfor skolene eller skolemyndighetene. Og den obligatoriske innføringen av iPader til barn ned seksårsalderen må reverseres til vi er i stand til å ta beslutningene våre på kvalifisert grunnlag.
Jeg vet det ligger mye prestisje i slike reformer. Men det er barna våre det er snakk om.
Vi skylder dem en mer redelig behandling enn dette.
Les mer:
