Mange i pressen har lenge hatt kjennskap til sensitive og svært bekymringsfulle opplysninger om Breviks tidlige barndom, men ingen har publisert dem. Det kan de ikke så lenge Breviks mor ikke har opphevet taushetsplikten for barnevernet. Opplysningene stammer fra barnevernets kontakt med Breiviks mor i 1983. I den forbindelse ble det foretatt en utredning ved Statens senter for barne og ungdomspsykiatri. Dokumentene inngår i etterforskningsmaterialet, som er lekket til pressen.
Redselen for søksmål har vel vært den viktigste grunnen til at media hittil har overholdt forbudet. I tillegg er det etisk betenkelig å utlevere en bunnløst fortvilet mor, som ikke selv står tiltalt for terrorhandlinger. Hun føler seg nok allerede svært utlevert og utsatt.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Stor offentlig interesse
Nå offentliggjør forfatteren Aage Storm Borchgrevink opplysningene i en bok om terror-saken, kalt «En norsk tragedie». Det er ingen tvil om at disse opplysningene har stor offentlig interesse. Jeg har ikke selv lest boken, men støtter at den gis ut.
Media har gravd opp alt og alle som kan forklare terroristen, men fortiet det problematiske forholdet mellom moren og barnet Breivik. Det er alment kjent at de første barneårene er avgjørende i dannelsen av en personlighet.
Dermed mangler en vesentlig del av livshistorien til terroristen, og flere har begynt å fylle den inn. Samfunnsredaktør i Morgenbladet, Lina Lindgren, skrev innsikstfullt om temaet i artikkelen «Det onde barnet» for noen uker siden. Det samme gjorde Karl Ove Knausgård i Samtiden. Han gjengir noen av opplysningene om moren og beskriver en mulig skjevutvikling. Han ser for seg at Breivik fra 3-4 års alderen måtte stenge av sine egne følelser for å holde ut en «nesten vill, følelsemessige ambivalens» fra moren.
Det er et godt forslag til en psykoanalyse av Breivik. Slik kan det ha vært, tenker jeg, som har lest mye om terroristen og opplevd ham en uke i rettssalen.
Hold tilbake opplysninger
Heller ikke retten valgte å offentliggjøre alle de sensitive opplysningene om moren. Den etterkom kravet fra morens advokat om at barnepsykiater Næss ikke skulle forklare seg i retten. Retten nedla også referatforbud når temaet ble berørt av de sakkyndige. Hensynet til moren og taushetsplikten veide tyngre enn en full gjennomgang av tiltaltes barndom.
Det kunne uansett ikke gi avgjørende bevis for Breviks tilregnelighet, nesten 30 år senere, mente dommerne. Det hadde de kanskje rett i. Deres oppgave var jo ikke å forklare hele mennesket Breivik, eller beskrive hvordan han var i stand til å utføre de grusomme handlingene. De skulle ta stilling til et enklere og mer avgrenset tema, det juridiske spørsmålet om straffeskyld.
LES KOMMENTAR OM RETTSAKEN: En modig dom
Nettopp! Godt sett.
Likevel har retten barnevernssaken med seg som en bakgrunn for sine vurderinger og bruker den direkte ved en anledning, som et argument for tilregnelighet. Dommen siterer fra erklæringen til Huseby og Sørheim på s 88: «Observandens mor beskriver at observanden ikke lenger så ut til å vite hvor stor avstand han skulle holde til henne, i det han kunne skifte på å sette seg alt for nær henne i sofaen, til ikke å ville ta i mot maten hun serverte».
De sakkyndige mener atferden er reguleringsvansker som en konsekvens av paranoide vrangforestillinger. Retten kommenterer tolkningen deres på s 89: «Når det gjelder de sakkyndige Husbys og Sørheims omtale av reguleringsvanskene i sitatet over, har retten merket seg at en lignende ambivalens mellom nærhet og avstand i mors forhold til tiltalte er beskrevet i dokumentene fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri fra 1983. Disse opplysningene, som retten ikke finner grunn til å gå nærmere inn på, kan tas til inntekt for at den beskrevne atferden er relasjonelt forankret og ikke et utslag av paranoide vrangforestillinger.»
Jeg husker veldig godt da dommer Arntzen presenterte denne alternative tolkningen i utspørringen av de to sakkyndige. Nettopp, tenkte jeg! Det var godt sett. Det antyder at retten tror Breivik er mer preget av barndommen enn han selv og moren vil innrømme. Psykiaterne hadde ingen kommentarer til innspillet fra dommer Arntzen, såvidt jeg husker.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Et dypt forvirret barn
Det er også mulig at andre deler av materialet fra barnevernssaken har vært viktige for rettens standpunkt til spørsmålet om tilregnelighet, selv om det ikke nevnes direkte. Opplysningene taler for at Brevik ble et dypt forvirret barn, som fikk problemer med tilknytning, samspill og håndtering av egne og andres følelser. Det gir en bakgrunn for personlighetsavviket som han senere demonstrerer.
Det forvrengte selvbildet til Breivik er ikke noe som plutselig oppstår; som i en psykose, men kommer som et resultat av en utvikling. Man kan få en dynamisk forståelse av hvordan Breviks identitet ble dannet i samspill med omgivelsene, slik psykolog Siri Gullestad ville ha sagt det.
Noe grunnleggende galt
Jeg tror Breivik fremstår som en større gåte enn han kanskje er, hvis man ikke har kjennskap til de alvorlige bekymringene i barndommen. Selv sier han at han hadde en lykkelig barndom. Men alle tenker at noe må ha gått grunnleggende galt med Breivik et sted på veien mot 22/7. Alle blir slått av de grusomme handlingene og hans etterfølgende mangel på empati.
En tidlig skjevutvikling kan ikke gi oss hele forklaringen, og en sårbar alenemor skal definitvt ikke sitte med igjen skylden. Men noe sviktet åpenbart underveis i barndommen, og det ble en av flere ulykksalige omstendigheter som gjorde Brevik til en terrorist.
