Sal 250 i Oslo tinghus, klokken 10.04 i formiddag: Hoveddommer Wenche Elizabeth Arntzens stemme er det eneste man hører. Stillheten i salen er verdig. Veldig mange andre steder trekker folk et lettelsens sukk.
En enstemmig rett dømmer Anders Behring Breivik til den strengeste straffen i det norske rettssystemet, forvaring i 21 år, med en minstetid på 10 år. Sannsynligvis blir han sittende inne mye lenger. Antakelig livet ut. De har altså funnet ham tilregnelig.
Den allmenne rettsoppfatning
Det er en seier for de mange pårørende og overlevende som har ønsket at gjerningsmannen skulle stilles til ansvar, og for den allmenne rettsoppfatning. Det er et hardt slag for dem som ønsker at ugjerningene den 22. juli i fjor skulle forstås som et utslag av sinnssykdom, istedenfor ondskap og høyreekstrem terror.
Dommen er overraskende og den er modig. Troen på rettsstatens evne til å håndtere det verste anslaget mot demokratiet i Norge siden den andre verdenskrig ble styrket i formiddag.
Viktige spørsmål
Men kanskje er dommen også problematisk. Premissene for konklusjonen, som fagdommer Arntzen og kollega Arne Lyng vil presentere de nærmeste timene, må granskes grundig.
Hvordan er lovanvendelsen? Hvordan er tolkningen av tidligere rettspraksis? Hvordan er de to rettspsykiatriske rapportene vurdert? Hvilke bevis er vektlagt? Hvilke er det festet mindre lit til? Hvordan begrunnes avviket fra tidligere domsavsigelser i Høyesterett?
Rettsstatens svar
Dette er rettsstatens svar på terroren. Derfor må domspremissene utlegges så tydelig, så logisk og så juridisk overbevisende at samfunnet kan slå seg til ro med dommen.
At den er enstemmig, styrker inntrykket av at dette er tilfellet. Men hvis det ikke er tilfellet, bør dommen ankes.
Påtalemyndighetene vil uten tvil ta problemstillingen på alvor. En ankesak vil være en stor belastning for pårørende, overlevende og andre berørte. Derfor bør en anke sitte langt inne. Men aktoratet gjør klokt i å ta seg noe tid i sin vurdering av om dommen fra tingretten skal bli rettskraftig.
Sjanse for anke
Ønsket om et punktum og en verdig avslutning bør veie svært tungt. Men på lengre sikt er det ikke gitt at samfunnet er tjent med eventuelle uklarheter i den viktigste rettssaken i Norge i etterkrigstiden.
Utover dagen vil vi få vite hvordan tingretten har vurdert paragrafene. Er de sterkt uenige med aktoratet i lovanvendelsen, øker sjansen for en anke.
Bevisene
Vi vil også få vite hvordan de har sett på bevisene. Er det dette de vektlegger i sin begrunnelse, vil dommen være et stort nederlag for de to første rettspsykiatrisk sakkyndige, Torgeir Husby og Synne Sørheim.
Da har retten sannsynligvis ikke funnet deres kliniske skjønn sterkt nok til å reise den tvil som er nødvendig for å gjøre gjerningsmannen utilregnelig. Med andre ord er deres faglige autoritet knust. Og Den rettsmedisinske kommisjons sandpåstrøing bør føre til en gjennomgang av hele det rettspsykiatriske systemet.
En rettskraftig dom
Fagdommerne og de tre meddommerne Ernst Henning Eielsen, Diana Patricia Fynbo og Anne Elisabeth Wisløff ser ut til å ha gått inn i de ulike delene av den rettspsykiatriske bevisførselen. Det var tegn til dette allerede i gjennomgangen av gjerningsmannens dataspilling, og hans syn på seg selv som kommandant i en organisasjon politiet mener ikke eksisterer.
Sannsynligvis får vi mer av dette utover dagen. Det er slik det bør være. Og slik det må være for at dommen skal kunne bli stående.
Dette kommentarfeltet kan brukes til å diskutere dommen. Vi ber om at debattantene tar høyde for sakens spesielle natur og utviser respekt for de pårørende og overlevende.
