NRK Meny
Kommentar

Et angrep på ytringsfriheten

11. oktober er blitt en skammens dag i vårt forsvar for ytringsfriheten.

Nygaard-åsted 1

Skuddene i Dagaliveien var en terrorhandling på norsk jord, utløst av en klar og entydig oppfordring fra et despotisk islamistisk regime i Iran om å møte vakre ord i en roman med vold, skriver Odd Isungset. Her politietterforskere og ambulanse i Dagaliveien etter drapsforsøket i 1993.

Foto: Eeg, Jon / NTB scanpix

Natt til 11. oktober kl. 03.00 er det nøyaktig 20 år siden en mann med kniv gikk inn i William Nygaards hage i Dagaliveien. Han stakk hull på venstre forhjul på forlagssjefens bil. Morgenen etter lå knivstikkeren eller hans medsammensvorne i krattet overfor Nygaards hus og ventet. Bevæpnet med en Dan Wesson-revolver og store mengder ammunisjon. Klokka 08.23 skjøt han tre skudd mot forlagssjefens rygg der han sto ved sin mørkegrønne punkterte bil.

Det var det mest alvorlige angrepet på ytringsfriheten etter annen verdenskrig. I motsetning til den grufulle terroren som rammet vårt land 22. juli i 2011, var ikke gjerningsmannen alene om sin udåd. På samme måte som Breivik var gjerningsmannen ideologisk motivert. Men forskjellen var, ut over omfanget og grufullheten, at ugjerningen var varslet.

Varselet hadde kommet i form av en dødsdom avsagt av Irans åndelige leder ayatolla Khomeini. Hans fatwa gjaldt forfatteren Salman Rushdie og alle forleggere og oversettere som hadde medvirket til å gi ut boka «Sataniske vers». Dommen var forsterket av en belønning på 20 millioner kroner til den eller de som utførte udåden.

De tre skuddene i Holmenkollåsen for 20 år siden satte norsk politi på prøve.

Odd Isungset, Redaktør i Brennpunkt

11. oktober 1993 ble ordren fullført. Skuddene i Dagaliveien var en terrorhandling på norsk jord, utløst av en klar og entydig oppfordring fra et despotisk islamistisk regime i Iran om å møte vakre ord i en roman med vold.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook

Politisvikt

De tre skuddene i Holmenkollåsen for 20 år siden satte norsk politi på prøve. Beredskapen ble hevet. William Nygaard, som på mirakuløst vis overlevde drapsforsøket, fikk livvakter. Det samme fikk daværende statsminister Gro Harlem Brundtland og flere av hennes regjeringsmedlemmer.

Men på en rekke andre plan gikk det galt; grensekontrollen sviktet totalt. Vitneavhør ble somlet bort. Vaktholdet på Sunnaas sykehus var ikke bedre enn at noen uten å legitimere seg kunne ta seg helt inn til William Nygaard. Og da forleggeren seinere uventet dukket opp på Forleggerforeningens julebord, ble alle unntatt Nygaard og hans livvakter evakuert etter at det ble ringt inn en bombetrussel.

LES OGSÅ: En ensom ting å bli skutt i egen hage

Norges ansvar

Men mer alvorlig er svikten i etterforskningen. Politiet var hele tiden opptatt av å etterforske bredt. Ja, politiets ledere var så opptatt av dette at de nærmest definerte bort bokutgivelsen.

Frykten for islamistiske angrep mot forlag og trykkeri var så stor at boka ble trykket i hemmelighet.

Odd Isungset, Redaktør i Brennpunkt

Gang på gang sa etterforskningslederen at det var pressen som hadde skapt Rushdiesporet. Men forvarslene var mange. To bokhandlere som hadde «Sataniske vers» utstilt i vinduet ble satt i brann rett etter den helt spesielle boklanseringen i 1989. Frykten for islamistiske angrep mot forlag og trykkeri var så stor at boka ble trykket i hemmelighet. 3000 muslimske demonstranter gikk gjennom Oslos gater med bannere og rop om at boka måtte forbys. De varslet rettssak mot forlaget og påstod at boka var blasfemisk.

Likevel var Oslopolitiet i svært liten grad interessert i å snakke med alle de som hadde jobbet aktivt for å forsvare Rushdie og som dermed hadde detaljkunnskaper om volden som fulgte i bokutgivelsens kjølvann verden rundt.

Se også video: Dagsrevyen fra attentatdagen

Knivstukket

Forfatteren selv måtte leve et liv i skjul, på skiftende adresser og med livvakter. I Japan ble oversetteren knivstukket og drept, i Italia overlevde hans kollega så vidt, også han stukket med kniv. Ingen av de to sakene er oppklart.

Oslopolitiet var i svært liten grad interessert i å snakke med alle de som hadde jobbet aktivt for å forsvare Rushdie og som dermed hadde detaljkunnskaper om volden som fulgte i bokutgivelsens kjølvann verden rundt.

Odd Isungset, Redaktør i Brennpunkt

I Norge er vi trolig nærest en oppklaring. Derfor har vi et særskilt ansvar for å løse saken slik at vi kan få vite om det virkelig er slik at det iranske regimet har organisert disse terrorhandlingene i Italia, Japan og Norge. Tidligere er det bevist at Iran har tatt livet av en rekke iranske regimekritikere i Europa. Linkene til den iranske etterretningstjenesten er entydige i de drapssakene. Det store spørsmålet som norsk politi muligens kunne besvart, er om linken er like tydelig også når det gjelder bokutgivelsen.

Henleggelsen

I 2007 ble saken i stillhet henlagt. Året etter fortalte en sentral etterforsker i en TV-dokumentar om en mildt sagt underlig løslatelse etter en pågripelse i saken i 1998. Den pågrepne var av pakistansk opprinnelse og hadde også vært arrestert i 1994. Begge ganger hadde han motsatt seg å bli avhørt av politiet. I 1998 ble han brått og uventet løslatt uten avhør, og uten at juristen og etterforskerne i saken ble konsultert. Deretter ble sakspapirene pakket ned.

I Japan ble oversetteren knivstukket og drept, i Italia overlevde hans kollega så vidt, også han stukket med kniv. Ingen av de to sakene er oppklart.

Odd Isungset, Redaktør i Brennpunkt

Løslatelsen var et mysterium. Var det virkelig slik som enkelte konspirasjonsteoretikere hevdet, at norske myndigheter ikke ønsket å oppklare denne saken? Eller var det bare nok et eksempel på dårlig taktisk og juridisk politiarbeid? Hendelsen var en foreløpig sluttstrek for en sak som satte våre politimyndigheter på prøve. Fortsettelsen viste at politiet helst ville få så mange saker som mulig ut av den årlige statistikken over uløste saker. I fjor røpet statsadvokat Lasse Qvigstad i et intervju med NRK at Oslo politidistrikt gang på gang hadde mast om å få saken henlagt.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Gjenopptakelsen

Opplysningene om manglene ved etterforskningen bekymret Riksadvokaten. I 2009 ble derfor saken gjenopptatt. Riksadvokaten skrev at saken representerte et angrep på grunnleggende samfunnsverdier. Men da påtalemyndigheten gikk gjennom sakspapirene åpenbarte det seg mangler som var så omfattende at de i realiteten ga Oslo-politiet strykkarakter. Derfor ble etterforskningen flyttet over til Kripos. Der har den nå vært under etterforskning i fire år, ingenting tyder på at aktiviteten er stor. Hver gang jeg spør hvordan arbeidet går får jeg det samme svaret, de venter på svar på rettsanmodninger som er sendt til land det ikke er helt enkelt å samarbeide med.

Var det virkelig slik som enkelte konspirasjonsteoretikere hevdet, at norske myndigheter ikke ønsket å oppklare denne saken?

Odd Isungset, Redaktør i Brennpunkt

Tilbake sitter William Nygaard, sviktet av politi og påtalemyndighet som ikke makter å gjøre det som vi må forvente når noen tar ayatolla Khomeinis ord på alvor og utfører en terrorhandling mot en mann som ikke har gjort noe annet enn å gi ut en roman.

Det er heller knapt noen andre i det norske samfunnet som bryr seg. Ingen stiller kritiske spørsmål til dem som har ansvaret for å finne ut hvem som sto bak og hvem som oppfordret til udåden. Slik sett er 11. oktober en skammens dag i vårt forsvar for ytringsfriheten.

William Nygaard er styreleder i NRK.