Hopp til innhold

– En ensom ting å bli skutt i egen hage

Hans eneste forbrytelse var å si ja til å gi ut boken «Sataniske vers». Nå forteller William Nygaard om da terroren rammet ham selv.

William Nygaard

Tidligere forlagssjef William Nygaard har ennå ikke fått svar på hvem som skjøt ham.

Foto: Roald, Berit / Scanpix
Leif A. Lier

Daværende etterforskningsleder Leif A. Lier kjente verken til «Sataniske vers» eller drapstruslene mot William Nygaard da skuddene falt 11. oktober 1993.

Foto: NRK

Det var en frisk oktobermorgen. Den daværende forlagssjefen hadde bestemt seg for å ta en treningsøkt før jobb og gikk ut av døra på huset sitt i Dagaliveien i Oslo omtrent 8:30.

– Min sønn hadde lånt bilen kvelden før, og da jeg kom rundt hjørnet på huset så jeg at venstre forhjul var punktert, sier Nygaard til NRK Brennpunkt.

– Jeg gav ham et stille spark i mitt indre og tenkte «Hvorfor sa han ikke noe om det?»

Rushdie gir nå ut sine memoarer, der han skriver om Nygaard-saken.

Knivstukket dekk

Det Nygaard ikke så, var at dekket var stukket hull på med kniv. Meningen var antakelig at han skulle sette seg ned på huk ved dekket – han ville da sittet trangt til, mellom bilen og huset.

– Det ville kanskje ha vært perfekt for attentatmannen. Men som den klønen jeg er, oppførte jeg meg litt annerledes; jeg tenkte at jeg skal i hvert fall ikke krabbe på alle fire og skifte hjul, forteller han.

–Så jeg gikk rundt bilen for å skru av alarmen og finne mappen med nummeret til Falken.

Og mens han sto der, ble William Nygaard skutt.

For første gang etter annen verdenskrig var en nordmann skutt fordi han forsvarte ytringsfriheten.

Se også video: Dagsrevyen fra attentatdagen

Trodde han fikk støt

Noen hadde ventet i krattet overfor huset til forlagssjefen og fyrt av tre kuler av typen Federal Hydrashock. Kulene er spesialdesignet for å drepe og ekspanderer til dobbel størrelse idet de treffer kroppen.

– Jeg følte et voldsomt elektrisk støt. Jeg ble stående og svaie, og så kom det et støt til. Jeg trodde det var bilen som gav meg disse og kastet meg vekk og løp ti meter og kastet meg utfor en liten skråning.

– Da må det ha kommet et tredje skudd, men jeg skjønte ikke at jeg var skutt, sier William Nygaard.

Nygaard tumlet ned skråningen, livstruende skadd. Han så folk gå forbi på veien, men de så ikke ham, og han var ute av stand til å bevege på seg.

Les også: Lurte på hvorfor drapskulene feilet

Skudd for «Sataniske vers»

Etter hvert kom en gjest av naboen som hadde sett Nygaard fra vinduet.

– Hun kom bort og spurte «Er det noe galt?». Jeg forklarte at jeg hadde fått elektrisk støt og at det hastet å få ambulanse.

Først da han våknet etter en operasjon og ble fortalt at han var blitt beskutt, skjønte forlagssjefen at han var utsatt for terror.

– Da var avstanden til «Sataniske vers» kort. Da forstod jeg med en gang at det måtte være det.

For boken til Salman Rushdie hadde i flere år vært kontroversiell:

  • 12. april 1989 kom Salman Rushdies «Sataniske vers» ut på Aschehoug, der Nygaard var forlagssjef. Mange muslimer anså innholdet for blasfemisk, og den hadde allerede voldet blodige demonstrasjoner.
  • Også i Norge ble det demonstrert og protestert mot en norsk utgivelse, dog i lovlige former.
  • Vinteren 1989 avsa ayatolla Khomeini en dødsdom over forfatteren, oversettere og forleggere. Det ble utlovet en dusør på to millioner dollar til iranere og en million dollar til utlendinger som utførte drapene.
  • Den norske utgivelsen ble fremskyndet – og skjedde i all hemmelighet. Da var forlaget politibevoktet, og Nygaard hadde fullt bevæpnede PST-folk i huset.
  • I 1991 ble en italiensk oversetter knivstukket; en japansk ble drept.
  • 11. oktober 1993 ble forlagssjef William Nygaard skutt og livstruende skadd i sin egen hage.

En ensom ting

William Nygaard har karakterisert det som en ensom ting å bli skutt en morgenstund i egen hage.

Han har hatt et sterkt ønske om at myndighetene skulle plassere ansvaret, men det skulle gå fem år før de i det hele tatt bekreftet det åpenbare, nemlig at de mente drapsforsøket hadde sammenheng med bokutgivelsen.

– Politiet trodde jo det kunne dreie seg om private forhold.

– De kjente ikke Rushdie-sporet godt nok til å kunne gå for det med full tyngde, men svevde ut og brukte all verdens tid på å avhøre hele min vennekrets.

Se video: William Nygaard like etter attentatet

Les også: Refser politiet for dårlig Nygaard-etterforskning

Opptatt med kirkebranner

Tidligere etterforskningsleder Leif A. Lier innrømmer overfor NRK Brennpunkt at han ikke kjente til «Sataniske vers» eller drapstruslene mot William Nygaard.

Politiet var dessuten travelt opptatt på annet hold da skuddene falt.

– Vi var veldig mye ute på reisefot på den tiden. Det var kirkebranner over hele Norge, og voldsseksjonen, som jeg da ledet, var opptatt av dette. Så det kom overraskende på oss, sier Lier.

Det teamet som vanligvis ville vært brukt i en mordsak befant seg altså ikke i Oslo 11. oktober 1993, og som et resultat av det gikk en rekke elementære ting galt allerede fra dag én, ifølge Nygaard.

Og flere mystiske polititabber har siden da preget etterforskningen. Sak om dette kommer på NRK.no senere i dag.

Hvem skjøt William Nygaard?

Nesten 20 år etter står spørsmålet om hvem som skjøt William Nygaard i fare for å forbli ubesvart.

Etter operasjoner på Ullevål ventet rekonvalesens, fire måneder, på Sunnaas sykehus. Og på toppen av den fysiske smerten ved skadene kom smerten ved å bli frarøvet friheten under et vanvittig sikkerhetsopplegg i tiden etter at forlagssjefen kom seg på beina.

Men for William Nygaard handler ønsket om en oppklaring om mer enn å finne mannen som skjøt ham.

– Ingen er vel så naive å tro at vi finner selve skytteren etter alle disse årene, men dette er en prinsipiell sak. Den er viktig, uten egentlig å ha noe med meg å gjøre, knapt nok Salman Rushdie, sier Nygaard til NRK Brennpunkt.

– Vi har å gjøre med et angrep på den frie stemme, den kunstnerisk frie stemme. Og et angrep over landegrensene som en aktiv politisk terrorhandling.

Likevel verdt det

Boka har forårsaket sinne, smerte og til og med død. Var den verdt å gi ut?

– Ja, den var verdt det. Det var faktisk nordiske kolleger som refuserte boken, blant annet Danmark, men vi var ikke i tvil om at den skulle utgis, sier han.

– Hadde vi avstått fra en utgivelse så hadde vi ikke kunnet gjøre vår samfunnspolitiske rolle, vår grunnleggende oppgave som representanter for ytringsfriheten.

Se Brennpunkt-dokumentaren «Dødsdommen»