Brudd på brudd

Det er større krise i den borgerlige leiren enn det ansiktsuttrykket til Erna Solberg (H) tilsa da hun kommenterte den alvorlige budsjettsituasjonen i dag.

Statsministeren virker å ha en urokkelig tro på at dette nok ordner seg til slutt. Det er ikke tilfellet i sentrumspartiene. Venstre og KrF krever betydelige endringer i den bilpakken regjeringen ikke vil justere.

Troen på løsning er heller ikke styrket etter et nytt firepartismøte ved 18-tiden.

Solberg gav selv i ettermiddag ikke tegn til å ville endre pakken. Frp har senest i gårsdagens landsstyremøte gjentatt at de ikke endrer sitt ultimative bilpakkekrav.

Forhandlingsbruddet

Venstre brøt forhandlingene tirsdag ettermiddag. De gjorde det tydelig klart at det var å anse som et forhandlingsbrudd, men åpnet samtidig for at døren stod på gløtt, dersom regjeringspartiene ikke «fortsatte med uansvarlige ultimatum». KrF fulgte opp med noe som i praksis er samme holdning, men vi skal legge merke til en litt annen ordlyd.

Hareide vil bevisst ikke bruke ordet brudd, men snakker heller om at KrF «ikke ser en mulighet til å gå videre i forhandlingene» fordi det er «belønningen av fossile biler som har vært svært krevende».

Faktum blir da at begge sentrumspartier legger et betydelig press og ansvar på regjeringen med å komme med et vesentlig annerledes budsjettopplegg, bevege seg mer enn de så langt har gjort i sine tilbud, og i praksis justere bilpakken. Begge partier har for alle praktiske forhold forlatt forhandlingene midlertidig, men nekter ikke å komme tilbake, om forutsetningene innfris.

Venstre bruker hardere ord, KrF prøver å opptre hakket mer optimistisk.

Kan regjeringspartiene dermed tolke det som at KrF enklere enn Venstre kan lokkes tilbake?

I skrivende stund er det vanskelig å se om regjeringspartiene har grunn til å se noe realpolitisk forskjell på de to standpunktene, som for eksempel at KrF er enklere å få med på et budsjettvedtak eller avtale. Veien er uansett lengst for Venstre, de har med sin ordbruk lagt lista høyt for å skulle signere noe.

I fjorårets budsjett var KrFs avgiftsopplegg hakket mindre grønt enn regjeringens bilpakke. Det er ikke uvesentlig at det siden den gang har kommet en internasjonal klimaavtale. Parisavtalen forplikter også Norge. Samtidig må KrF begrunne godt om de mener alvoret i klimakrisens omfang fra et år til et annet berettiger en regjeringskrise.

KrF føler naturlig nok både en lojalitet til Venstre og til statsministeren. Partiet håper åpenbart at denne spagaten ikke blir mer problematisk for dem enn den allerede er, men mandag blir det uansett en fasit: Enten stemmer KrF og Venstre likt i salen, eller så gjør de det ikke.

Erna Solberg håper dette skal ordne seg, det kan selvsagt innebære en løsning hvor KrF alene stemmer med regjeringen. Det kan hun ikke ta for gitt pr. nå, hun må ta inn over seg at hun ikke har flertall for budsjettet sitt.

Løftebruddet

Venstre føler dessuten at de har investert mest i satsingen på det grønne skiftet. De mener regjeringen ikke følger opp et løfte fra fjorårets budsjettavtale, hvor alle fire partiene forpliktet seg til et grønt skatteskifte som skulle føre til betydelige reduksjoner i klimautslippene. Kanskje derfor fremstår også Venstres brudd som det tydeligste når forhandlingene nå er fastlåste.

Regjeringens forslag til grønt skatteskifte legger opp til at det skal bli

• dyrere å forurense ved at drivstoffavgiftene økes.
• billigere å eie biler og å anskaffe miljøvennlige biler, ved at avgiftene for dette justeres.
• mer gunstig å pendle med bil og mer gunstig å kjøre gjennom bomringer utenfor de store byene.

Støttepartiene mener at når summen av dette er positivt for bilistene, hjelper det ikke at forurenser betaler mer. De ser ikke på dette opplegget som et grønt skifte. Men dersom opplegget endres, må Frps ultimatum ofres.

Erna Solberg må ta inn over seg at minst ett av partiene som skal sikre henne flertall, mener hun er en statsminister og politisk leder som ikke holder løfter eller avtaler. Det har hun sin fulle rett til å være saklig uenig i, men hun må uansett ha flertall for budsjettet. En diskusjon om løftebrudd virker ikke konstruktivt i et slikt lys.

Karakterbruddet

Fra den samme budsjettavtalen og frem til nå er det samtidig flere små og store detaljer som har brakt Erna Solberg inn i denne vanskelige situasjonen. På ett vis kan man kalle det et karakterbrudd med hva man i enkelte tilfeller kan forvente av en statsminister.

• Solberg gikk med på en avtaletekst i fjor, hvor hun forplikter seg til at man i år skal vedta et skatte- og avgiftsopplegg (isolert, ikke andre klimatiltak, min kom.) som forsterker klimaforliket og gir «betydelige» reduksjoner i klimautslippene (min utheving).
• Solberg gikk god for et ordvalg hvor hun for alle praktiske formål stilte ultimatum på bilpakken da den ble presentert. Kvelden før visste hun at sentrumspartiene ikke ville godta innholdet.

I begge tilfellene innsnevret Solberg i praksis sitt handlingsrom for den videre prosessen. Dessuten: I forhandlingene, også på statsministernivå, har ikke Solberg hatt nok å gi sentrumspartiene, slik at alle frister nå er brutt.

Statsministeren kan med rette si at begge eksemplene over var et uttrykk for å vise forståelse for behovene til andre partier enn hennes eget. Venstre var avhengig av en konkret avtale, Frp var avhengige at det ikke var tvil om hvor store endringer bilistene måtte oppleve med Frp i regjering.

Samtidig er det en betydelig lederoppgave å sikre at når noen prioriteres i samarbeidet, må det ikke i ødeleggende grad skje på andres bekostning. Da blir ikke samarbeidet bærekraftig i lengden, selv om alle må være innstilt på å gi og ta.

Erna Solberg må se at det er hennes ansvar som leder av et firepartisamarbeid at alle føler seg forstått, og at hun som øverste leder har flere mulige utveier som forebygger kaos.

Tillitsbruddet

Situasjonen på borgerlig side og budsjettforhandlingene har for alvor påvirket tilliten mellom alle de fire partiene. Ulike kilder beskriver ulike brudd på tilliten på ulike kryss av de fire partiene. Hvordan Høyre sees på av støttepartiene. Hvordan Venstre sees på som forhandlingspartner av alle de tre andre partiene. Hvordan Frps partikultur påvirker alle. Hvordan lysten til å fortsette er. Hvordan den borgerlige valgkampen skal bli neste høst.

Erna Solberg bør innse at hun ikke bare har en krevende situasjon.

Hun har et problem hun må løse.