Den alvorlige situasjonen på Gazastripen fyller meg med stor sorg.
I mer enn 3 år har jeg reist verden rundt med filmen «Gazas Tårer», en rapport fra forrige krig. Folk vil ha mer fred.
Enten det er jøder, palestinere, kristne eller muslimer, har alle omfavnet filmen fordi den har et humanistisk antikrigsperspektiv. Solidariteten går til ofrene, sivile, kvinner og barn, på tvers av all politikk. Min erfaring er at «vanlige» folks klokskap har passert enhver politiker og general. Disse har ikke fått med seg at folk vil ha sannheten.
Alvorlig utakt med folket
Statsledere og de politiske systemene i verden er i ferd med å komme i alvorlig utakt med sine befolkninger.
Finansinstitusjoner forøker med statene på lag å redde stumpene ved å sende regningen til skattebetalerne. Opprør, frustrasjon og aggresjon sprer seg. Nasjonalstatene tar frem sine verste sider i storstilte geopolitisk spill.
Det er store imperialistiske forandringer i verden, mens USAs utenrikspolitikk i realiteten fortsatt er den samme som for 50 år siden. Fortsatt i fullblods John Wayne stil, gjentas billig retorikk der ordet terrorist er et mantra som får oss alle til å heie på den sterkeste krigsmakten.
Respekt for menneskeverd, gode borgerlige, humanistiske verdier dør ut.
Det er sjokkerende at politikere synes å tro at man kommer unna med demagogien fordi media følger opp tabloidsjargongen.
Hvordan se sterk ut
På YouTube ligger det ute en sjokkerende tale av general Wesley Clark, som var sjef for Natostyrkene under Balkankrigene. Han forteller at han i tiden etter 11. september 2001 stakk innom Pentagon for å hilse på venner og kollegaer. ”Hva skjer” ? spør han en gammel kollega. «Jeg vil at du skal vite at vi skal angripe Irak», svarte han.
- Hvorfor? spør Clark.
- Regjeringen vet ikke hva de skal gjøre med terrorismen, og for å se sterke ut må de ta ut et land. (…) Vi skal gå til krig og ødelegge regjeringer i syv land i løpet av fem år.
Clark tror ikke det han hører, men kollegaen har dokumentet med beslutningen.
Når nå Israel igjen skal drepe sivile i den største innsperrede flyktningleiren i verden, 1.6 millioner mennesker på et minimalt jordområde, uten ressurser og økonomi med en befolkning der over 50% er under 18 år, kan det kun utvikle seg til et slakteri.
Hva er formålet?
Formål? Kamp mot terrorisme? «Valget i Israel», sier de kyniske. Det er i så fall kun timingen. Denne 50 år gamle systematiske fortrengingen har spredd en befolkning over hele verden og de få som er igjen, lever på et fysisk område som aldri kan klare bli et land. Til det har denne prosessen gått for langt.
Jøder, som muslimer, har alltid vært en ressurs i historien og er det fortsatt. Kloke verdiorienterte jøder gjør hver dag en innsats for verden og menneskeheten, noe også jeg har hatt stor glede og nytte av.
Når jeg spør vår amerikanske distributør hvorfor han og hans jødiske kollegaer gjør dette for «Gazas tårer», svarer de at det er en innsats for menneskeheten. De vil ikke at Holocaust skal skje igjen.
Virker ikke mulig å skape palestinsk stat
I et samvær der mange folk og religioner var tilstede, ble jeg presentert for ideen om USIP- The United States of Israel and Palestine. En utopisk drøm kanskje. Uansett virker det ikke lenger mulig å skape en ny, levedyktig palestinsk stat. «Enstatsløsningen» ble ledd ut. Ingen trodde at de politiske regimene som nå herjer verden vil klare å forlate sine kvikksandfylte skyttergraver.
Selv forventningene til Nobelpris-vinner Obama er i ferd med å slukne. Som han selv sa i Oslo: Husk at jeg ikke bare er President, men også øverstkommanderende. Og det er han, leder av verdens største krigsmaskin.
På vei inn i en dramatisk tid
Krig løser intet. Et nederlag for menneskeheten. Nok er nok.
Frykten er at vi ser inn i et redselskabinett av interessekonflikter satt i geopolitisk, nasjonalistisk system.
Min positive opplevelse de siste årene, enten det er i USA, Hellas, Midtøsten eller Italia, er at «den vanlige mann og kvinne» er opptatt av fred, forsoning og sameksistens.
Men stat og finans, begge sterke krefter, ofte i samspill, har andre interesser. Finans løper fra regningene. Stater kjemper baklengs og ser ikke framover. Folk er i ferd med å miste tålmodigheten.
Vi er i sannhet på vei inn i en dramatisk tid.
