EU har ført en optimistisk energipolitikk, men energikrisen har avslørt unionens manglende evne til å tenke langsiktig. Hvis EU fortsetter sin korttenkte energistrategi står norske politikere overfor en betydelig utfordring.
EU har prioritert kortsiktighet i form av krav om å få kjøpe mest mulig gass i spotmarkedet. Samtidig har de har sagt til gassleverandørene i Norge og Russland at de vil kvitte seg med gassen så fort som mulig.
Det er forståelig i et klimaperspektiv, men det er ikke optimalt i et energiforsyningsperspektiv. For gassleverandører trenger langsiktige avtaler, og Norge kan ikke levere det som trengs nå som Russland har skrudd igjen krana.
Det må eventuelt gjøres store investeringer i leting, felt, gassrør og LNG-transport for å kunne levere det Europa sannsynligvis trenger av gass i årene fremover.
Samtidig har EU satt seg som mål å bli helt uavhengig av russisk gass så fort som mulig, men senest i 2027. Det at tidsfristen er satt flere år inn i fremtiden illustrerer godt hvor vanskelig det blir i praksis, og EUs kortsiktige tankegang gjør det ikke lettere.
Fra lange avtaler til spotpris
Gjennom det siste tiåret har EU presset på for å kjøpe mer av gassen gjennom spotmarkedet. Det var økonomisk lønnsomt så lenge gassmarkedet var overfylt.
Da sto gassleverandørene maktesløse og så på mens gassprisen var lav i flere år, men så økte gassforbruket etter koronapandemien, samtidig som EUs egen gassproduksjon falt kraftig.
Det var derfor klart og tydelig allerede 8. februar, altså før krigen brøt ut 24. februar, at det ville bli lite gass i Europa, og at det ville gi høye priser på både gass og strøm gjennom hele 2022.
Gassprisenes fire forklaringer
Det internasjonale energibyrået IEA skrev i sin kvartalsrapport i februar at gassprisene i Europa ble rekordhøye i 2021, og de oppga fire forklaringer:
- EUs egenproduksjon av gass falt med 10 prosent
- Gassforbruket økte 5,5 prosent
- LNG-leveransene falt med 4 prosent
- Russiske rørleveranser falt med 3 prosent
IEA-rapporten konkluderte altså med at nedgangen i russiske gassleveranser kun var den fjerde viktigste årsaken til høye gasspriser i 2021.
Russland utnyttet EUs energipolitikk
Det betyr ikke at Russland er uskyldige, for det er de ikke. Putin utnyttet Europas gassavhengighet og mangedoblet Europas energikrise.
For selv om russiske rørleveranser av gass bare gikk ned med 3 prosent i løpet av 2021, var det først på høsten at Russland begynte sitt skitne spill. Da holdt de igjen salg av gass i spotmarkedet og skapte usikkerhet. Det presset gassprisene i været.
Etter at Russland invaderte Ukraina har Putin brukt gassleveransene som et våpen i kampen mot Europa, og det påfører Europa en smerte som blir vond å håndtere fremover. Fokus er nå på den kommende vinteren, men Belgias energiminister har allerede uttrykt bekymring for de neste 5–10 vintrene.
EU insisterer på kortsiktighet
Nå ber EU om å få kjøpe norsk gass billig. Det er nok et eksempel på EUs korttenkte perspektiv.
Norge og de norske gassleverandørene er villige til å tilby EU og Europa gass til bærekraftige priser, men de som selskaper og Norge som nasjon er helt avhengige av at avtalene som inngås er langsiktige. Hvis ikke risikerer Norge å stå igjen alene med milliardregninger den dagen Europas energikrise endelig er over.
Ja, Norge og selskapene tjener enorme beløp på de skyhøye gassprisene her og nå, men det er fordi det er energikrise. Målet må være å håndtere denne krisen, og unngå nye energikriser. Det forutsetter store investeringer og godt samspill mellom Norge og EU.
Skal Norge vedde for eller mot det grønne skiftet?
Norske politikere står foran et gigantisk energidilemma: Skal Norge vedde på at EU lykkes med det grønne skiftet eller på at de mislykkes?
Hvis Europa lykkes uten at Norge er med, innebærer det at Norge ikke lengre er en energinasjon. I så fall står Norge der som en utdøende fossil energinasjon mens resten av Europa har gått over til fornybare energikilder.
Da risikerer Norge å stå igjen med «stranded assets» for milliarder av kroner som følge av at vi investerte i leting etter mer gass for å redde Europa.
Hvis derimot Europa mislykkes med det grønne skiftet uten at Norge har investert i mer gass, vil dagens energikrise bare være den første av mange. I så fall blir ikke Europa til å kjenne igjen.
Sannsynligvis blir ikke fremtiden en av disse ytterpunktene, men en mellomting. Det er imidlertid umulig å vite om fasiten ender opp midt imellom eller om den heller kraftig mot den ene side. Norge må derfor vedde på begge utfallene, selv om det er en risiko for feilinvesteringer i milliardklassen i enten havvind eller gass.
Dette veddemålet blir krevende for Norge, og de politiske beslutningene blir ikke enklere dersom EU krever norsk billigsalg av gass her og nå. Det hjelper heller ikke hvis de prøver å presse gjennom en inndragelse av norske gassinntekter, for å kunne omdistribuere pengene til gasskunder i Europa.
Slike kortsiktige grep vil i så fall ødelegge Norges evne, og selskapenes vilje, til å investere i helt nødvendige fremtidige gassleveranser.
Norge skal hjelpe Europa
Europa står i sin største krise siden andre verdenskrig, og Norge skal selvsagt hjelpe.
Samtidig må EU forstå Norges energidilemma, og ta til seg at det er helt nødvendig med langsiktige gassavtaler hvis Norge skal klare å hjelpe EU gjennom energikrisen.
Norge heier på det grønne skiftet, og det er Norges plan A. Samtidig trenger Europa også en plan B. EU trenger derfor Norge på sitt lag, men da trenger Norge et EU som spiller på lag.
