Kronikk

En trøst i sorgen

Vi sa ja til organdonasjon da Ida døde. Nå vil vi be alle om å ta et valg som kan redde andre.

Ida Eide

Da Ida Eide døde 30 år gammel fant familien en donorapp på telefonen hennes. Håpet hennes var ute, men hun hadde fortsatt en siste mulighet til å gi andre nytt håp, skriver de pårørende som oppfordrer folk til å melde seg som organdonorer.

Foto: Privat

Vi satt fortvilet og målløse på intensiven på Ullevål sykehus. Vår livsglade og herlige Ida hadde ligget i koma etter at hjertet stanset under mosjonsløpet dagen før, og nå hadde vi nettopp fått beskjeden om at alt håp var ute. Et vanskelig budskap for det fantastiske personalet å fortelle, et enda vanskeligere budskap å fatte. Hun som var så sterk og flink og klarte alt hun satte seg fore.

Temaet organdonasjon kom opp, et valg vi nærmeste måtte ta. Vårt ja eller nei var alt som bestemte om Idas organer skulle leve videre hos andre. Vi foreldre, de to søstrene, kjæresten til den ene og samboeren til Ida begynte å snakke om at hun kunne gi nytt og bedre liv til kritisk syke ved å gi sine organer, og på denne måten leve videre.

Temaet har vært framme i media av og til – og vi hadde snakket om at vi burde registrert oss som donorer, men så går hverdagene og det blir glemt. Nå sto vi midt oppe i det – og vi ble ganske fort enig om at det var en fin ting å gjøre.

Håpet hennes var ute, men hun hadde fortsatt en siste mulighet til å gi andre nytt håp.

Ida var opptatt av å hjelpe andre, heie dem frem til å klare målene sine. Vi fant også en donor-app på telefonen hennes, som gjorde oss helt sikre på at det var riktig å takke ja til organdonasjon. Håpet hennes var ute, men hun hadde fortsatt en siste mulighet til å gi andre nytt håp.

Debatten går nå om pårørende skal slippe å måtte ta avgjørelsen om organdonasjon i en situasjon preget av akutt sorg og sterke følelser. Overlege Stig Arne Kjellevold på Sykehuset i Vestfold har tatt til orde for at alle som dør og kan være organdonorer, bør bli det. Uavhengig av hva pårørende mener. Spørsmålet om en lovendring er en avgjørelse på politisk nivå med mange aspekter, og vi ser det ikke som vår oppgave å velge side i den debatten.

Vi kan oppfordre flere til å ta stilling til spørsmålet nå og melde seg som donorer, og det kan kanskje gjøre spørsmålet om lovendring unødvendig.

Derfor forteller vi om vår erfaring fra en uvirkelig og helt uanmeldt situasjon som vi plutselig sto i for bare noen måneder siden. Midt oppe i den uvirkeligheten, fremsto dette valget som veldig virkelig.

I løpet av et døgn fikk vi vite at seks personer hadde fått en ny start.

At valget kan være vanskelig har vi all respekt for, vi kjenner fortsatt på uvirkeligheten av tapet vi har lidd, men vi nærmeste klarte å stå samlet og noenlunde fattet i avgjørelsen om donasjon.

I dag er vi takknemlig og glade for det. Vi klarte å forstå at vi måtte bruke lang tid på sorgen, men likevel se at valget om donasjon var mulig å ta her og nå, og ikke siden. Der sorgen over tapet av Ida virket uangripelig, kjentes det godt å ta et konkret valg som første lille bit av den lange sorgprosessen.

Fra håpløs tristhet og maktesløshet, fikk vi nå noe positivt å tenke på. Vi ble grundig orientert om prosedyrene videre. Alt gikk imponerende fort – og i løpet av et døgn fikk vi vite at seks personer hadde fått en ny start på et bedre liv. Lunger, lever, bukspyttkjertel, nyrer og hornhinner kom til nytte.

Det er en god trøst i å få vite at det har vært vellykket for alle seks.

Oppfølgingen har også vært god. Vi har rimeligvis ikke fått vite hvem som har fått organene til Ida, men det er en god trøst i å få vite at det har vært vellykket for alle seks. Vi har fått rørende brev fra pårørende til andre organmottakere, som viser oss hvor viktig og riktig avgjørelsen var, og vi er også invitert til samvær for pårørende i Oslo til høsten. Det gjør godt å kjenne på takknemligheten for donasjonene.

Vi kjenner oss fortsatt trygge på valget. Vi var de som kjente Ida best og vi vet hun ville hjulpet de hun kunne hjelpe.

Vi lever fortsatt med sorgen og savnet, men det nye håpet hun ga til seks personer var og er en trøst. Og trøst trengs, det vet vi, både når du står midt i det og lenge etterpå. Organdonorer er vi også blitt.