Syria har blitt en krigsmark. Millioner av mennesker er på flukt. Bortføringer og kidnappinger er dagligdagse, og rammer rike syrere så vel som utlendinger.
Jeg husker hvordan den unge gutten hele tiden kikket seg over skulderen.
Det var en gang på høsten i 2011, den gang vi fortsatt snakket om den syriske revolusjonen. Han hadde flyktet fra Syria, og tilhørte en eller annen del av den religiøst motiverte delen av opposisjonen. Han var tydelig nervøs. Jeg møtte ham i nabolandet Libanon, på en kafe i byen Tripoli, og intervjuet var kort. Han var nervøs, med god grunn. Bashar al-Assads hemmelige politi hadde lange armer.
Jeg husker best hvordan han snakket om flyforbudssone. Hvordan det måtte innføres og hvordan det skulle forvandle alt og skyve maktbalansen i deres retning. Jeg prøvde så forsiktig som mulig å si at det nok ikke var sikkert det ble en flyforbudssone i Syria, slik jeg tidligere hadde sagt til andre syriske opposisjonelle. Den internasjonale politiske situasjonen var ikke lenger den samme som da Nato grep inn i Libya. Jeg ble ikke forstått.
Villedet opposisjon
For hvorfor skulle jeg det? Vestlig ledere misbrukte aldri en anledning til å si at Syrias president Bashar al-Assad måtte gå av. Han ble beskrevet i ordelag som tidligere var brukt om både Saddam Hussein og Muammar al-Gaddafi.
Den syriske opposisjonen kan klandres for mye, blant annet for at de trodde Vesten skulle løse problemene for dem. Men det er vestlige politikere og diplomaters ansvar at de ble ledet til å tro det. For en aktivist på bakken var det umulig å bli klok på politikken som ble ført, og for dem stod det om livet.
Man skal ha respekt for den kompliserte prosessen som ligger bak enhver politisk beslutning, og en enda større i skarpe internasjonale situasjoner som i Syria, hvor det lokale er viklet inn i det regionale, som igjen er viklet inn i storpolitikken i et intrikat og farlig nett. Det er mange gode grunner til at det ble slik: Russlands veto i FN, Natos handlinger i Libya, iransk og saudiarabiske spenninger og Syrias beliggenhet og naboskap til Israel er bare noen av dem.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Rotete prosess
Ankepunktet her er den manglende evnen vestlige ledere hadde til å foreta et tydelig valg, med USAs president Barack Obama i spissen. Valget stod mellom å beholde Assad ved makten, eller å fjerne ham og hans system.
I stedet endte det med en politikk uten samsvar mellom retorikk og handling. Vesten støttet en rotete politisk prosess og en opposisjonsbevegelse i eksil, som ikke ble enige om noe mens krigen for alvor satt i gang inne i Syria. Krigen skapte sin egen virkelighet. Det er der vi er nå.
Denne samme mangelen på strategiske evner viste seg også i Libya. Da foretok de samme politiske lederne et helt annet valg som ble like galt, nemlig aktivt å gå inn for å fjerne landets leder. Men da bombeflyene hadde gjort sitt, ble Sarkozy, Stoltenberg, Obama og de andre mer opptatt med andre ting og lot Libya og libyerne ordne opp selv. Selvfølgelig gikk ikke det bra etter 40 år med et diktatur.
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Vesten vingler
Noe flyforbudssone i Syria kom aldri, som vi nå vet. Men i 2013 øynet Syrias opposisjonelle igjen et håp om hjelp. Etter kjemiske våpen ble brukt i en forstad ved Damaskus, som både de opposisjonelle og vestlige ledere mente var Assads verk, trodde de at endelig var øyeblikket kommet. En menneskerettighetsforkjemper jeg traff i Libanon den gang var overbevist om at det var nå eller aldri. Han og en hel region holdt pusten. Franske jagerfly var i luften på vei mot Syria for å bombe. Men så snudde Barack Obama på hælen, med god hjelp av britiske folkevalgte som tidligere hadde stemt ned britisk deltakelse i en militær inngripen.
Kanskje var det allerede for sent for Syria i 2013. Men utydeligheten og vinglingen gjorde vondt verre. Bare tenk på John Kerry som tilsynelatende improviserte en Syria-politikk under en pressekonferanse i september samme år, og ga Assad en tidsfrist på en uke til å gi fra seg sine kjemiske våpen.
- LES MER:
- LES MER:
Å ikke velge er et valg
Alternativet ser vi utvilsomt i dag. USA bomber i IS Syria, en av de farligste bevegelsene verden har sett i nyere tid. Gruppen har fått vokse seg sterk i kaoset. Resten av opposisjonen er splittet i en myriade av væpnede grupperinger mens Assad overlever takket være denne splittelsen, sine egne lokale militser, libanesiske Hizbollah og iransk og russisk støtte.
Millioner av mennesker er på flukt fra dette helvetet. De har ingen vei tilbake. Dette er ikke et europeisk hovedansvar, det er det aktørene selv som bærer. Men som europeiske ledere nå ser; Syria er ikke et land som ligger langt unna Europa.
Å ikke velge er også et valg, også i utenrikspolitikken. Det tar bare litt lengre tid før konsekvensene blir synlige.
- LES MER:
