For fire år siden mente et samlet storting at det var riktig å delta med militære styrker i den militære intervensjonen i Libya. De siste ukene har tvilen om det var riktig å delta i den militære operasjonen begynt å bre om seg blant enkelte stortingspartier.
- Les også:
Det er ikke første gang politikerne skifter mening i etterpåklokskapens lys. De fortsetter å gjøre de samme tabbene igjen og igjen, og tar ikke til seg de erfaringer og lærdommer både militære og sivile aktører forsøker å overbringe.
Lett å forstå ønsket
I opprøret mot diktatoren Gaddafi i 2011 var det overhengende fare for at et stort antall sivile ville havne i skuddlinjen. Verdenssamfunnet var bekymret for en tilsvarende humanitær katastrofe som den i Bosnia, Somalia eller Kosovo. Det er lett å forstå ønsket om å gjøre noe. Og mot normalt de senere årene stemte Russland og Kina blankt i sikkerhetsrådet, slik at intervensjonen fikk et FN-mandat.
Intervensjonen ble kvitt Gaddafis korrupte regime, men det som kom etterpå var ikke bedre. Staten brøt sammen, opposisjonsgrupper ble til krigsherrer i ulike områder av landet og kriget om makt og territorium.
Til forveksling likner situasjonen den som Irak har gått igjennom siden invasjonen i 2003, Syria siden 2011 og Afghanistan siden 2001. Finnes det en fellesnevner i disse ulike tilfellene?
Billig og enkel løsning
For USA, Storbritannia og Frankrike er militær intervensjon relativt enkelt. USA har militær kapasitet til å plassere et hundretusen soldater med nødvendig infrastruktur de fleste plasser på kloden om nødvendig. Storbritannia og Frankrike har kapasitet til å utplassere noen tusen soldater på egenhånd. Intervensjon er også relativt sett billig dersom det gjøres raskt og helst uten styrker på bakken.
Det å fjerne en diktator er enkelt. I Irak hadde USA og «the coalition of the willing» ingen problemer med å slå Saddam militært. Problemene oppstår når man blir nødt til å bli på bakken over tid. Det er da det begynner å bli politisk komplisert og kostbart, når både tallet på egne drepte og penger brukt stiger.
Manglende politisk vilje
Det dreier seg om manglende politisk vilje og oppmerksomhet, intet annet. Politikere er utsatt for press fra alle kanter, og når en intervensjon er «vunnet» beveger brannbilen seg videre til neste brann.
Det er mer glamorøst å stille opp med militære styrker for å avsette en diktator enn å følge opp med midler eller militære styrker for å støtte det nye regimet i etterkant. At det er slik er forståelig, men trist.
Dersom målet er å få til et regimeskifte, en overgang mot reelt demokrati, så krever det ressurser og oppfølging over tid.
Tok ikke lærdom
Filmen «Charlie Wilson’s War» beskriver fenomenet godt. Kongressmann Charlie Wilson var sentral i å skaffe amerikanske våpen til mujahedin-styrkene som slåss mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan på 80-tallet. Men da Sovjet trakk seg ut i 1989 ble det brått vanskelig å skaffe midler til sivilt hjelpearbeid fordi «krigen» var vunnet.
Et av resultatene av manglende oppfølging og ressursbruk i Afghanistan var at Taliban vokste seg sterke og overtok landet. Så inviterte de al-Qaida inn, og Osama bin-Laden fant et tilfluktssted. Resultatet kjenner vi.
Heller ikke i Irak tok amerikanerne lærdom. Deres første forsøk på å lage en sivil administrasjon var intet mindre enn patetisk. De hadde åpenbart glemt erfaringene fra okkupasjonen av Tyskland i 1945, inkludert de store ressursene som den gang ble brukt både til avnazifisering og gjenoppbygging.
Demokrati nå!
Talibaneren som slåss mot intervensjonen i 2001 kan ikke forventes i dag å være klar for kvinnelig stemmerett, religionsfrihet, likestilling og homofiles rettigheter. Men kanskje hans barn eller barnebarn vil tenke annerledes.
Det tar tid å endre holdninger. Det tar tid å bygge opp institusjoner, sivilsamfunn og andre aktører som er sentrale for demokratisk konsolidering. Det tar tid å etablere tillit. Det er kanskje den største utfordringen i en verden som krever «demokrati nå!» av et land som nettopp har kastet av seg et autoritært regime.
Vårt eget demokrati brukte 100 år på å gå fra demokrati for embetsmenn og storbønder til et demokrati for alle i 1913. Men verdenssamfunnet har ofte ikke denne tiden og må løpe videre til neste brann. Konsekvensen er en rekke av dårlig underbygde forsøk på demokratisering rundt omkring i verden.
Kriger forplikter
Dersom vi er med på å gjennomføre en militær intervensjon i et land, så forplikter det. Dersom vi er med på å bombe et land, så må vi også være der i gjenoppbyggingen. Det krever innsats og ressurser som kan gå over tiår, med tett oppfølging. Trekker vi oss ut etter bare noen år kan vi ha gjort vondt verre.
Det beste eksempelet på vellykket demokratiassistanse er kanskje Vest-Tyskland etter 2. verdenskrig. Den siste allierte valgobservasjonen i Vest-Tyskland fant sted i 1983. Da hadde valgobservasjon av tyske valg vært en unødvendig formalitet i over 25 år.
Les også:
