NRK Meny
Kronikk

Virkelighetens Hunger Games

Mens vi sitter foran fjernsynet og følger med, må hundretusener risikere livet i synkeferdige båter og lufttette lastebiler før vi er villige til å ta dem imot.

GREECE-TURKEY-EUROPE-MIGRANTS

Syriske flyktninger ankommer Hellas etter å ha krysset Egeerhavet i en oppblåsbar båt. Hvorfor kan vi ikke bare droppe visumkravet for syriske borgere, så kunne de tatt fly i stedet for å risikere livet i fartøy som knapt holder vann, spør kronikkforfatteren.

Foto: ACHILLEAS ZAVALLIS / Afp
Dag Endsjø byline
Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen

Artikkelen er mer enn ett år gammel.

Syriske flyktninger som risikerer sult, drukning og kvelning for å komme i sikkerhet, er vår nye bisarre tv-underholdning. I et fullstendig unødvendig overgangsritual påkrevd av europeisk flyktningpolitikk, setter de livet på spill igjen og igjen, som for å vise at de er verdige å komme til oss. Mens alt utspiller seg foran nyhetskameraene.

Fjernsynsoverført kamp til døden

I The Hunger Games, den suksessfulle filmen fra 2012 basert på boken med samme navn av Suzanne Collins, blir vi presentert for et dystert fremtidsscenario. En liten del av verden lever i absolutt luksus, mens flesteparten lever med fattigdom og undertrykking og med minimale utsikter om å komme ut av dette.

Nyhetskameraene fanger dramaet slik at vi kan sitte hjemme i stuene våre og rystet bivåne det hele.

Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap

Her er årets store fjernsynsbegivenhet et realityshow der utvalgte, lutfattige ungdommer må slåss for livet. Helt unødig. På morbid vis er det bare gjennom en fjernsynsoverført kamp til døden at noen av de fattige kan nå opp til de rikes nivå. Han eller hun som overlever til slutt, blir en helt og rikelig belønnet. De som omkommer underveis, er også underholdning, der publikum får anledning til å bli emosjonelt rystet av de uskyldige ungdommenes død.

Dette er ikke ulikt hva som skjer i Europa i dag. De europeiske landene er klare på at de vil ta imot flyktninger fra årtiets største blodigste og mest voldsomme krig. Men først må flyktningene komme seg selv hit, for de får ikke søke asyl der de er.

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter.

Tusenvis drukner på veien

For å nå Hellas eller Italia, som er nærmest, må de bruke alt hva de eier for å betale turen over havet i fartøy som knapt holder vann. De drukner i tusentalls. Nyhetskameraene fanger dramaet slik at vi kan sitte hjemme i stuene våre og rystet bivåne det hele. 50 druknet her; 200 druknet der; overlevende som kaver seg opp på turiststrendene.

LES OGSÅ: Fra smalhans til pulled pork.

Men selv de som overlever dette, skal utsettes for nye prøvelser. Det sier seg selv at verken Italia eller det bankerotte Hellas kan ta imot alle disse flyktningene. Så de må videre. Tyskland har sagt at de vil vurdere søknadene til alle syriske asylsøkere som når den tyske grensen, og ikke sende dem tilbake til EU-landet de først kom til, slik hovedregelen i Dublin-avtalen gir dem anledning til. Det virker som om Norge også kan komme til å gjøre det samme med syrerne som dukker opp ved Svinesund.

De må bønnfalle makedonske grensevoktere om å komme videre, klatre under ungarske piggtrådgjerder, gjemme seg i trailere og håpe de ikke blir kvalt.

Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap

Men først må flyktningene komme seg til Norge eller Tyskland. Og for å komme dit, må de gjennom nye fjernsynsoverførte prøvelser. De må bønnfalle makedonske grensevoktere om å komme videre, klatre under ungarske piggtrådgjerder, gjemme seg i trailere og håpe de ikke blir kvalt. Alt mens vi sitter foran skjermene og gleder oss over de som klarer seg, og sørger over de som ikke gjør det. Akkurat som i The Hunger Games.

Dropp visumkravet!

Hvis Europa virkelig ville hjelpe de syriske flyktningene, virkelig mente at de skal få lov å be om asyl her, hadde det ikke vært nødvendig å forlange at de skulle risikere livet for å komme hit. Det hadde ikke vært nødvendig å be dem om å gi nesten alt hva de eier, til griske menneskesmuglere. Alt dette er fullstendig unødvendig.

Vi kunne i stedet bare droppet kravet om visum for syriske borgere. Så kunne de tatt billige fly fra Tyrkia direkte til Gardermoen, Frankfurt og Heathrow og søkt om asyl her. I alle fall kunne vi gitt dem rett til å få lov til å være her og jobbe til krigen i Syria er over.

Man kunne kanskje dempet mye av flyktningstrømmen ved å øke hjelpen til dem i nærområdene. Men heller ikke dette skjer. Da måtte hjelpen være av en helt annen størrelse, slik at det virkelig gjør tilværelsen levelig for millionene av flyktningene i Libanon, Jordan og Tyrkia.

Hvis Europa virkelig ville hjelpe de syriske flyktningene, virkelig mente at de skal få lov å be om asyl her, hadde det ikke vært nødvendig å forlange at de skulle risikere livet for å komme hit.

Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap

Til vi virkelig endrer vår politikk, vil hundretusener fortsatt sette livet på spill for å komme til oss. 8.000 eller 10.000 syriske kvoteflyktninger gjør ingenting fra eller til med de hundretusener andre som risikerer absolutt alt for å komme hit. Og de vil fortsette å komme så lenge krigen pågår, og så lenge de har et ørlite håp om å nå Europa. For de vet at alternativet er en fullstendig håpløs tilværelse i nabolandene eller å risikere å bli drept hjemme i Syria.

Men skal de fortsatt måtte gå gjennom de virkelige Hunger Games før vi tar dem imot?