Ingenting kan forberede deg på det øyeblikket ditt første barn blir født.
Forventningen og angsten stiger gradvis gjennom graviditeten, og plutselig kommer dagen, nesten uventet. Det er som om du sitter rolig på et fly og plutselig drar noen deg mot nødutgangen, gir deg en fallskjerm og skyver deg ut av døren. Du faller gjennom luften. Det finnes ingen referansepunkt å forholde seg til. Du bare faller dypere og dypere ned i tomrommet under. Flaksende armer prøver å gripe tak i noe. Skriker fra toppen av lungene. Vettskremt. Men likevel, lykkelig. Ingen grå følelser: Alt er ekstremt. Endelig, her er han.
Alle de forestilte hendelsene er ubetydelige akkurat nå – spillene vi skal spille, de tingene vi kanskje vil ha til felles, de rådene jeg skal gi, planene for fremtiden; alt er tapt for øyeblikket. Det er ingen fremtid. Du vet ikke om du kan takle det neste minuttet. Det er ren glede motvirket av hjerteskjærende frykt.
Jeg flyttet til Bergen fra Storbritannia i 2012 med min norske kone. Året jeg ble far for første gang har uten tvil vært det beste i mitt liv. Det har ikke vært enkelt – med så mange søvnløse netter, nye lyder og rutiner, og en utrolig stor mengde av kroppslige utskillelser. Men, det fantastiske velferdssystemet og støtten som jeg får i dette landet jeg nå kaller hjem, har gjort overgangen til å bli foreldre en enormt givende reise.
I forhold til livet i Storbritannia er den norske foreldrepermisjonen veldig sjenerøs. Både med hvor mye tid man får, men også hvor mye av denne tiden man kan ta med full lønn. I Storbritannia har en ny mor rett til å ta betalt permisjon i 39 uker, hvorav bare 6 uker er med full lønn. Fedre har rett på kun to uker permisjon. I tillegg kan en barnehageplass koste så mye som 15 000 kroner per måned.
Denne høye prisen betyr at mange av mine venner og familie må avgjøre om det mer lønnsomt for en av foreldrene å bli hjemme eller å gå tilbake i arbeid. Valget blir derfor å enten sette karrieren på vent eller å bruke en hel foreldres inntekt på barnepass.
I Norge får man den økonomiske støtten, lave kostnader for barnepass og mer fleksible arbeidstider (pluss redusert arbeidstid for mødre som ammer det første året). Det betyr at det er lettere for begge foreldre å passe på barnet og samtidig fortsette med deres karrierer.
Våre venner og familie i Storbritannia med små barn er veldig misunnelige på tiden og støtten vi har mottatt her i Norge. Å være foreldre er ikke lett, men det er betydelig lettere når man får tiden til å gjøre det ordentlig.
Jeg har tenkt mye på hvor heldige vi er som kan få denne tiden. Rett etter jeg begynte min pappapermisjon ble vår sønn syk med en høy feber. Han sov dårlig, og klokka fire på morgenen var vi lys våkne med hylende skrik som fylte huset.
Etter et par timer bestemte jeg meg for at det eneste jeg kunne gjøre var å ta ham med ut på en lang tur i frisk luft. Det var tidlig august og solen var allerede høyt på himmelen med en temperatur på nesten 20 grader. Vi gikk langs havnen på sørsiden av byen idet Bergen begynte å våkne til liv. Lette skyer gled over himmelen. Forsynings- og lystbåter vugget forsiktig i vannet. De nye bygningene langs vannkanten skinte i morgensolen. Det var en vanlig tirsdag morgen. Jeg kom hjem på den tiden jeg normalt forlater huset for å dra på kontoret – vi hadde vært på tur i over tre timer. Selv om jeg var svært sliten følte jeg meg likevel som den lykkeligste personen i verden.
Jeg ønsker å dele dette for å vise min takknemlighet overfor det norske systemet og hvor stolt jeg er for at vi skal bringe opp vår sønn her. Norge har tilrettelagt for at foreldre får den støtten og tiden de trenger for å tilpasse seg til denne enorme livsomveltningen.
Tusen hjertelig takk for at dere har fått meg til å føle meg så velkommen her.
For den sjenerøse støtten dere gir til familier, og for den mest dyrebare gaven av alle i denne travle verden vi lever i – tid.
