Var dette det beste tidspunktet å sutre på?

«Det er en viktig ting folk ikke forstår om meg», sier Meghan, hertuginnen av Sussex.

Vi er i den andre av de tre første episodene av Netflix’ omdiskuterte dokumentarserie, der prins Harry og Meghan forteller sin historie om hvorfor de følte de måtte forlate det kongelige livet og flytte fra Storbritannia.

Det Meghan mener folk ikke forstår, er at hun egentlig er en nerd. Men det er et talende sitat. Det stammer fra en som bryr seg veldig om å bli forstått.

Men noe av trikset hvis du skal fungere som kongelig er å ikke bry seg for mye om folk skjønner hvem du egentlig er og hva du egentlig har sagt og gjort og ment.

For folk vil mene noe om deg, ofte basert på falske premisser, absolutt hele tiden. Og hvis du lever et luksuriøst liv finansiert av offentlige midler, er det ikke sikkert det tar seg så godt ut å snakke om hvor mange som ikke ser den egentlige deg.

Et spørsmål om timing

Det er en scene der Meghan, vantro, snakker om hvordan hun måtte huke seg ned og unngå å bli sett av fotografene på veien fra et palass via en flyplass til et filmsett, mens et sørgmodig piano spiller i bakgrunnen.

Man kan spørre seg hvor godt timet den klagen er i en verden der renta og strømregningen gjør at mange lurer på hvordan de skal klare vinteren.

Meghan og Harry vil gjerne fortelle sin historie, på sine egne premisser. Men «Harry og Meghan», som er en del av parets lukrative avtale med strømmegiganten Netflix, kan få noen og enhver til å lure på om man virkelig er sin egen beste biograf.

Glossy og dvelende promofilm

Det er mye som tyder på at et oppgjør med Harrys familie kommer i de neste episodene, men enn så lenge fremstår dokumentarserien i stor grad som en glossy og dvelende promofilm for paret, i duse farger og bløtt lys, som en tre timer lang Instagram-feed.

Blandet inn i det hele er noen scener med klovnete skolefjernsyn om kongefamiliens skikker og kleskoder, skreddersydd for seriens åpenbart amerikanske kjernepublikum — og parets sedvanlige utfall mot britisk presse.

Når det er sagt: Prins Harry har svært gode grunner til å være sint på britiske medier. Først og fremst er han naturligvis sterkt preget av rollen paparazzifotografene spilte da moren hans, prinsesse Diana, omkom i en bilulykke i Paris i 1997, mens hun prøvde å slippe unna kameraene.

Med pressen som fiende

Han har også selv blitt fotfulgt av fotografer siden han var barn, hvor enn han stod og gikk. Når han beskriver hvordan han kan reagere på lyden av en blitz, er det som å høre noen skildre en post-traumatisk stresslidelse. Britiske medier har avlyttet telefonen hans og lagt sporingsutstyr i bilen til en av ekskjærestene hans. Det har vært overskrifter og artikler om Meghan med en klart rasistisk og fiendtlig undertone.

At den emosjonelle, åpenhjertige prinsen har opplevd det som noe nær et overgrep å bli bedt om å opptre for de samme avisene, og gi dem det de vil ha, er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå at Harry ikke følte seg beskyttet, verken av sin egen familie eller av kongefamiliens kommunikasjonsavdelinger. Der er det rett og slett snakk om prioriteringspyramider som ikke passer sammen.

Fra hoffets side vil man se på det slik at det ikke er en god idé at kongelige klager for mye — og at når det skal klages på vegne av de kongelige, er det den kongelige rangen som styrer hvem som har krav på mest beskyttelse.

«Reserven»

Den viktigste er selve monarken, så tronarvingen, så den neste i rekken som en dag skal få kronen på hodet. Prins Harry, «reserven», som han også har valgt som en besk tittel på sin kommende selvbiografi, er ikke like viktig.

Fra Harry og Meghans synspunkt vil dette være dypt urettferdig: De har følt seg spesielt utsatt, og samtidig følt at ressursene som er tilgjengelige for de andre i familien, ikke er der for dem. Bak anstrøket av bitterhet ligger det en lang historie.

Da prins Harry var i tenårene, og hadde et narkotikaproblem, pitsjet den daværende prins Charles’ kommunikasjonssjef historier til mediene der tronarvingen ble fremstilt som en omsorgsfull far som tok seg av den vinglete yngstesønnen.

Prins Williams festing ble holdt ute av spaltene, prins Harrys ikke. Med tanke på at han var en ung gutt som hadde mistet moren sin på en skrekkelig måte, og som var sterkt preget av det, er det lett å se hvorfor han føler seg sviktet.

Påtatt negativt

Samtidig er det påfallende at Harry og Meghan er så intenst opptatt av den delen av pressedekningen som var negativ. For i det store og det hele ble jo det nye medlemmet av den britiske kongefamilien tatt imot med begeistring, som et tegn på modernisering av en gammel, hvit og forstokket institusjon.

Det var de andre medlemmene av kongefamilien som for det meste ble skildret i nedlatende ordelag, og satt opp som kontrast mot den verdensvante og glamorøse nye hertuginnen.

I dokumentaren blir Meghans utsatthet forklart med en inngrodd og ofte innforstått rasisme i det britiske samfunnet, som har røtter i slaveriet og kolonitiden.

I de klart mest interessante scenene av dokumentaren tilbys et historisk perspektiv, der svarte briter forteller om hvordan det er å være i britiske herskapshus og kunstmuseer og se det ene historiske kunstverket etter det andre der svarte mennesker fremstilles som underdanige villmenn.

En reise det er verdt å være med på

Dette er en reise det er vel verd å være med på, også for den som ikke helt kjøper at det kun var derfor det skar seg mellom Sussex-paret og britisk presse.

Men så er vi tilbake igjen, til en beskrivelse av hvor latterlig det er med kongelige «walkabouts», der kongelige går bort og hilser på folk som har møtt opp for å se dem, hvilke kleskoder de gjelder og hvor hemmende det var for Meghan å kle seg i beige, fordi reglene tilsa at hun ikke kunne kle seg i samme farge som kvinner med høyere rang.

Man kan bli tilgitt for å tenke at det er en ganske liten fiolin som spiller for hertuginnen akkurat da.

Skjønt, på Netlix-sountracket er fiolinen ganske stor, og det er mange av dem.