Kronikk

En dag i helsevesenet

Jeg vet at det er mange som har hatt lignende opplevelser. Jeg vet at det jeg har opplevd ikke er unikt. Det gjør det bare enda mer imponerende.

Stein P. Aasheim med sykepleier Kaja Viken.

Hver eneste gang noen så på meg, opplevde jeg at det var ingen ting i hele verden som betydde mer for dem enn hvordan akkurat jeg hadde det akkurat der og da, skriver kronikkforfatteren. Her med en av sykepleierne, Kaja Viken.

Foto: Helen Todal Liestøl

Jeg har vært en snartur innom helsevesenet siden sist. I den forbindelse føler jeg sterk trang til å ytre meg.

Breitind er et helt vanlig toppturmål med utgangspunkt på Trollstigen.

Det har vært kø opp dit hver helg siden Trollstigen åpnet. På vei ned, i det siste bratthenget, tok jeg av skiene for å krysse over et bart parti til et annet snøfelt. Jeg snublet, raste utfor en skrent og ble liggende. Fem meter kanskje. Det var det hele.

Det er ikke jeg som er poenget i denne historien.

Men jeg var omtåket, hadde store smerter og var ute av stand til å flytte meg. Vi var usikre på hva slags skader jeg kunne ha pådratt meg, og det var aldri noen tvil hva vi måtte gjøre.

Aasheim hentet med helikopter.

Stein P. Aasheim ble hentet med luftambulanse og fløyet til Ålesund sykehus.

Foto: Helen Todal Liestøl

Jeg ble hentet av Luftambulansen, tatt imot av traumeteamet på sykehuset i Ålesund, lå noen timer på intensiven før jeg avsluttet på sengeposten i femte etasje. Det hele tok mindre enn et døgn. På denne tida var jeg i kontakt med:

1 redningsmann

1 helikopterpilot

1 anestesilege helikopter

1 overlege anestesi mottak

1 assistentlege anestesi mottak

1 anestesisykepleier

2 kirurger

1 radiolog

1 radiograf

1 bioingeniør

1 operasjonssykepleier

1 sykepleier mottak

4 intensivsykepleiere

3 sykepleiere på sengepost

Jeg snakket ikke med alle, men jeg hadde øyekontakt med hver eneste av dem. Lengre samtaler førte jeg bare med redningsmannen og fire-fem sykepleiere.

Har du ikke installert 113-appen? Gjør det!

Jeg er så full av – takknemlighet, selvfølgelig er jeg det, det skulle bare mangle, og det er ikke det jeg skal skrive om her – men mye mer enn det.

Jeg er så full av beundring og respekt og – jeg er rett og slett så utrolig imponert over hvordan de får det til og hva de driver med i den bransjen, at akkurat nå vil jeg at hele verden skal få greie på det.

Jeg håper dette deles over en lav sko av venner og venners venner og tilhengere og motstandere av både vindmøller og gondoler og hva det ellers måtte være, som jeg har vært veldig engasjert i.

Hvordan disse hvit- og grønnkledde menneskene greier å få hver eneste øyekontakt og hver eneste samtale – eller «samtale» – til å etterlate en følelse av at akkurat denne pasienten, altså akkurat meg i dette tilfelle, er den viktigste pasienten de noensinne har hatt med å gjøre i hele sin yrkesaktive karriere.

Jeg vet at det jeg har opplevd ikke er unikt. Det gjør det bare enda mer imponerende.

Hver gang, hver eneste gang noen så på meg eller sa noe til meg, opplevde jeg at det var ingen ting i hele verden som betydde mer for dem enn hvordan akkurat jeg hadde det akkurat der og da.

Uansett om det var erfarne overleger eller jenter som tilsynelatende knapt var ferdig uteksaminert

Aasheim ulykke

Kronikkforfatteren fornøyd fra sykesenga.

Foto: Helen Todal Liestøl

Jeg ga uttrykk for noe av dette overfor en av sykepleierne på sengeposten, ei ungjente på alder med mine egne barn. -Så hyggelig å høre, svarte hun. Men det er bare jobben min.

Nettopp.

Jeg vet altså at det er mange som har hatt lignende opplevelser. Jeg vet at det jeg har opplevd ikke er unikt. Jeg vet at det allerede har kommet nye pasienter som har opplevd det samme som meg. Det gjør det bare enda mer imponerende.

Akkurat nå vil jeg at hele verden skal få greie på det.

Har du ikke installert 113-appen? Gjør det!

Jeg har vært medlem av Norsk Luftambulanse i nesten 40 år, siden 1982. Hver gang medlemskontingenten skal betales har jeg tenkt at nå gidder jeg ikke være med lenger. Ikke har jeg fått bruk for noe helikopter, og det er uansett ingen som spør om medlemskapet før de lander. Nå tenker jeg at jeg blir med noen år til. Såpass kan jeg gi tilbake.

Og med bitte liten skrift helt nederst på sida, for dem som måtte lure: Jeg slapp med skrekken og en mørbanka kropp. Ett ribbeinsbrudd, noen kutt i ansiktet og ellers en følelse av å ha gått ti runder mot Mike Tyson. Det var det hele.

Når dette leses, har jeg hatt på meg både klatresele og joggesko og alt er historie. «God bedring» er helt unødvendig.

Det er ikke jeg som er poenget i denne historien.

Teksten var først delt på forfatterens Facebookside, og gjengitt i NRK med tillatelse fra forfatteren.