Som snowboardkjørere hopper de opp og tar salto i lufta, mens de samtidig forsøker å sjonglere åtte baller i hendene og dessuten har tusen tanker i hodet på en gang.
De tenker kanskje på jenta som har glemt alle bøkene på skolen, og ikke får gjort en eneste oppgave. På gutten med alkoholiserte foreldre.
De tenker på tiåringen med ADHD, hun som bor i en altfor trang leilighet alene med faren, som er søppeltømmer og må på jobb, hva gjør hun hele dagen nå? Og på den flinkeste gutten i tredjegym, han som sliter med depresjon og plutselig har sluttet å svare på mail.
De tenker på alle tenåringene som snur døgnet, som vandrer rundt som zombier, fullstendig i utakt med både lyset og familiefellesskapet de burde vært en del av.
Og fagplaner, de tenker helt sikkert mye på fagplaner, på læringsmål, på hvordan de nå skal få forklart klassen om årsak og virkning under første verdenskrig, og hvordan i alle dager de skal få gitt avgangselevene riktige karakterer hvis eksamen blir avlyst.
Og Teams, It's, Salaby og Portalen, tenker de også på, hvordan skolemeldingsappen hele tiden kneler under tyngden av alle beskjedene som gis.
Og de tenker kanskje ganske mye på at de savner elevene sine, alle håndtrykkene i døra om morgenen, lukten av barnehår og litt sure crocs.
Og så tenker de helt sikkert på oss foreldre, på frustrerte mailer og fortvilte telefonsamtaler og sinte sms-er.
Men jeg håper at lærerne tenker på applaus, også. For kjære lærere, vi er veldig mange som klapper for dere akkurat nå. Fra hvert vårt hjemmekontor er vi deres hjemmepublikum.
Vi heier og klapper så høyt at vi håper dere kan høre det, og kanskje bidra til at dere lander trygt i snøen, når alt dette er over.
Takk, kjære lærere!
Innlegget var opprinnelig postet på forfatterens Facebook-side
