Noen ganger blir man nesten litt skremt av å se hvilke holdninger som er utbredt blant norske lærere.
I en kronikk på NRK Ytring skriver Andreas Narin Arntsen, lektor ved Akademiet Ypsilon VGS, at det ikke er «rettferdig å pine elevene» med eksamen for å teste lærernes karaktersetting.
«Å utsette 15-åringer for stress som det er ment at 20-åringer skal håndtere er bare slemt», skriver Arntsen.
Han mener videre at norske elever « ... må gjennom en skummel og urettferdig eksamen som potensielt endrer fremtidsmulighetene deres».
Det er en ganske voldsomt negativ karakteristikk av det å ha eksamen Arntsen presenterer, og ærlig talt, det er nesten som å høre et ekko av elever som ønsker å slippe billigst mulig unna med minst mulig innsats.
«Hensikten med skolen er å tilrettelegge for læring og formidle kunnskap. I mai og juni er derimot hovedfokus på å sortere», innleder Arntsen sin kronikk med, men er det virkelig så enkelt?
Hva med å forberede elevene på livets utfordringer, trene dem opp i selvdisiplin, konsentrasjon og arbeidsinnsats? Det er også et vesentlig mandat som skolen skal strebe etter å oppfylle.
Etter å ha jobbet som lærer i 40 år i norsk skole, er min opplevelse ikke at elevene møter for store utfordringer som «piner» dem, men at et stort flertall av norske lærere anser elevene som så skrøpelige vesener, at de må skjermes nærmest for enhver utfordring som kan stresse dem.
Man blir ikke helstøpte individer dersom de voksne fjerner enhver form for stress og utfordring i elevenes skolegang. Å vokse og modnes krever at eleven møter utfordringer på nivåer der de er i stand til å mestre dem. Og en 15-åring er i mine øyne absolutt i stand til å klare en eksamen.
I stedet for å fjerne utfordringene, må lærernes oppgave være å motivere, bygge opp elevenes tillit til egne evner og mot til å ha en eksamen der de får testet sine egne evner til å prestere og til å håndtere stress. Det er ikke uten grunn at dagens unge kalles curling-generasjonen. Foran dem går en voksengenerasjon og feier vekk enhver hindring.
Arntsen skriver at han kjenner mange elever som han vet har kunnskapen og evnene til å prestere, men som gjør det dårlig på eksamen pga. stress. Jeg kan jo svare til det at jeg kjenner mange elever som underpresterer gjennom hele skolegangen fordi de ikke møter utfordringer som motiverer dem til å yte sitt beste.
Å oppleve stress er ikke utelukkende et onde. Tvert imot må det ofte til for at vi mennesker skal prestere på topp og yte vårt aller beste. Og 15-åringer er gjennomgående ikke skrøpelige persilleblader som må beskyttes fra all form for krav til å yte sitt beste. Spør en idrettsmann/kvinne om hvordan stresset er med på å motivere dem til å yte på topp.
De problemene Arntsen påpeker, som i og for seg har noe for seg, kan løses svært enkelt på andre måter enn å fjerne eksamen. Urettferdigheten ved at bare noen kommer opp til eksamen kan løses enkelt ved at alle kommer opp i ett av fagene.
Og problemet med at det gjenstår så lang tid av skoleåret etter eksamen, kan enkelt løses ved å flytte eksamen til et senere tidspunkt, eller å spare en del av pensum til etter eksamen.
For en gammel, erfaren lærer er det skremmende å se hvordan skolen utvikler seg til å stadig forvente mindre og mindre av elevene. Alt skal være lettvint, utfordringene skal fjernes og alt som kan utløse stress må ut av skolen.
Livet er ikke slik. Elevene trenger utfordringer for å vokse og modnes.
Å håndtere stress er en del av tilværelsen.
FØLG DEBATTEN:
