Et økende antall personer med enkelte former for alvorlig kreft vil de neste dagene, ukene og månedene få beskjed om at nye medisiner gir større mulighet for livsforlengelse og mindre bivirkninger enn de gamle.
De vil også bli fortalt at det er usikkert om, og i så fall når, medikamentene blir tatt i bruk av det offentlige.
Blodpriser for nye medisiner
Hovedårsaken er at legemiddelindustrien forlanger urimelig høye priser. Myndighetene tvinges til å ta uønskede valg som begrenser offentlig bruk av medisiner som fagmiljøene anbefaler. Profesjonalisering av forhandlingene med bedriftene gjennom Legemiddelinnkjøpsamarbeidet og Beslutningsforum for nye metoder har ført til lavere priser. Dette er bra og gagner de fleste av oss på sikt.
Det som ikke er bra er at både industrien og myndighetene ofrer hensynet til de av oss som trenger medisinene umiddelbart, og som risikerer alvorlig sykdomsforverring og død mens prosessene pågår. De som i en slik desperat situasjon velger å betale for behandlingen selv blir direkte motarbeidet ved at de nektes hjelp av det offentlige til å bruke medisinene.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Nødvendig å skille mellom bruk og finansiering
Det er opplagt at staten ikke kan ta på seg finansieringsansvar for alle gode tiltak. Det er en politisk oppgave å sette grenser for hvor langt det offentlige skal strekke seg. Men det å ikke finansiere en behandling er ikke det samme som å si at behandlingen ikke kan brukes. Myndighetene blander i dag sammen dette når de instruerer offentlige sykehus om å ikke bruke en rekke kreftmedisiner med dokumentert livsforlengende effekt.
I en nylig medieomtalt sak ble en kvinne fra Vestlandet, etter seks år som pasient ved en offentlig kreftavdeling, avvist fra å få den behandlingen som kreftlegene anbefalte. Det var ingen medisinsk uenighet om at medikamentet burde prøves. Problemet var prisen. Etter en lokal innsamlingsaksjon kunne hun selv kjøpe medisinen, men ble likevel avvist ved sykehuset. Hun måtte bruke verdifull tid og krefter mot slutten av livet på å reise til og fra Oslo for å få behandlingen privat. Synes folk flest at dette er greit? Burde ikke en offentlig sykehusavdeling få lov til å hjelpe en slik pasient så langt det praktisk og ressursmessig er mulig?
FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook
Mot en todelt kreftbehandling
En kan tenke seg ulike løsninger som ligger mellom dagens «alt eller ingenting». Det offentlige kunne eksempelvis dekke kostnadene opp til en viss sum. Vi tar jo egenandeler for en rekke offentlige tjenester; alt fra byggetillatelser til religiøs omskjæring. Hvorfor er dette vanskeligere å tenke seg når det gjelder livsforlengende behandling? Hvor stort skal helsegapet være før det offentlig bør tilrettelegge for helseforsikringer?
I løpet av kort tid vil det bli tydeliggjort for de fleste at vi er i ferd med å få en todelt kreftbehandling i Norge. Nye legemidler som påvirker immunsystemet til å angripe kreftceller har så overbevisende effekter ved noen kreftformer at det vil være en unnlatelsessynd å ikke informere de som kan ha nytte av dem. I tillegg til personlig økonomi vil bosted spille inn på den enkeltes mulighet for optimal behandling fordi private tilbud er lite utbredt. Hvordan samfunnet skal legge til rette for at flest mulig skal få best mulig behandling når det samtidig må settes grenser for offentlig ressursbruk bør være en politisk verdidebatt.
- LES MER:
Vi trenger en politisk debatt
Vi trenger pragmatiske løsninger som ivaretar den enkeltes behov samtidig som statens forhandlingsposisjon vis-à-vis legemiddelfirmaene ikke svekkes. Hva mener pasientorganisasjonene? Hva mener legeforeningen? Hva mener juristene? Dagens praksis kan være i strid med pasientrettighetsloven som sier at borgerne har rett til nødvendig helsehjelp gitt at kostnad står i rimelig forhold til effekt, et kriterium som synes å være oppfylt når staten ikke selv betaler.
Sykehusene eies av befolkningen. Hvilke tilbud de skal inneholde bør i første rekke avgjøres i samspill mellom velgerne og politikerne og ikke av et autoritært helsebyråkrati.
