Myndighetene sier nei til flere livsforlengende kreftmidler på grunn av prisen. Medikamentene anbefales av nasjonale og internasjonale fagmiljøer, er til salgs ved norske apotek og tilbys privat i Norge. Redaktøren i helseavisen Dagens Medisin har derfor sine ord i behold etter at han på lederplass 4. desember fastslo at «Norge har fått en todelt krefthelsetjeneste»: De som har god råd og bor sentralt kan kjøpe disse kreftmedisinene, mens de som har mindre, eller bor i utkantstrøk, ikke får den samme tilgangen på livsforlengende behandling.
Konsekvensene av bestemmelsene kan potensielt berøre hver enkelt av oss, og bør derfor være gjenstand for bred offentlig debatt.
Men myndighetene tåkelegger diskusjonen når de blander sammen spørsmålet om medisinene bør anbefales for bruk i behandling og spørsmålet om de bør betales av det offentlige.
Oppsiktsvekkende fra helsedirektoratet
I nasjonale handlingsprogrammer for kreft har vi nå oppsiktsvekkende formuleringer hvor Helsedirektoratet ikke anbefaler bruk av medikamenter som fra myndighetenes side vurderes å være for dyre i forhold til effekten. «Beslutningsforum for nye metoder», som legger føringene for dette, sier kort og godt at medikamentene «ikke innføres i spesialisthelsetjenesten». Men om et legemiddel skal anbefales for bruk er et helt annet spørsmål enn hvordan det eventuelt skal finansieres.
Myndighetene har vel ingen intensjon om å aktivt fraråde bruk av legemidler med dokumentert livsforlengende effekt hvis pasientene finansierer dem selv? Helsedirektoratet er vel også den faglige myndigheten for private helseaktører?
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Alternativ finansiering og økte forskjeller
Politikerne er i sin fulle rett til å bestemme at et medikament er for dyrt til å finansieres av det offentlige. Legemiddelprodusentene har tydeligvis ingen øvre grense for hvor høyt de priser produktene, noe som bare kan motvirkes med tøffe krav fra betaler.
Norske borgere har på sin side krav på nøytral informasjon om hvilke behandlingsmuligheter de har hvis de blir alvorlig syke. Når gapet mellom hva som er mulig og hva staten er villig til å finansiere øker, er det naturlig at befolkningen innretter seg ved eksempelvis å tegne private helseforsikringer.
En stor andel av befolkningen har i dag såpass god privatøkonomi at de også uten forsikring vil kunne frigjøre penger til behandling som kan forsinke utviklingen av alvorlig kreft. Hvorvidt den påviste effekten av et medikament er god nok i forhold til kostnaden vil naturligvis kunne vurderes helt annerledes av en som selv er rammet av sykdom, enn av myndighetene som har ansvar for hele samfunnsøkonomien. Utsikten til en samfunnsutvikling med økte forskjeller i tilgang på helsetjenester må derfor tas med i de politiske regnestykkene.
Privat finansering, offentlig behandling?
Ved å sette likhetstegn mellom offentlig finansering og offentlig bruk av legemidler legger myndighetene en dobbelt hindring for pasienter. Men det er praktisk mulig å si nei til skattebasert finansiering og samtidig gi behandlingen ved offentlige sykehus til dem som betaler selv.
Dette kan nok lyde umusikalsk i norske sosialdemokratiske ører – men er alternativet mer rettferdig når realiteten er at det offentlige ikke vil dekke det som fagmiljøene mener er den optimale behandlingen? Et skifte av behandlingssted vil kunne oppleves som belastende for en person med alvorlig kreftsykdom som kanskje føler seg godt ivaretatt ved nærmeste kreftavdeling. Er det rimelig at man skal måtte bruke tid og krefter på å reise frem og tilbake til private klinikker i Oslo når lokalsykehuset har fagpersonell og øvrige ressurser til å gi behandlingen?
Vi lever i et land hvor det offentlige nesten har monopol på avanserte helsetjenester. Finnes det da i det hele tatt moralsk, demokratisk eller juridisk grunnlag for å nekte sykehusavdelinger å gi egenfinansiert behandling i slike tilfeller?
«Brukermedvirkning»: helseministerens mantra
«Ingen beslutning skal tas om meg uten meg» har vi hørt helseministeren uttale i mange sammenhenger. Hvordan skal kravet til brukermedvirkning ivaretas når det er snakk om tilgjengelig og anbefalt behandling som myndighetene ikke vil betale for?
En forutsetning er at legene evner å informere balansert og nøkternt om hvilke alternativer som foreligger uten verken å overdrive eller underslå potensielle muligheter for behandlingseffekt.
En annen forutsetning er at myndighetene rydder opp i egne formuleringer og er konkrete på hva det er de sier. Sier de at et bestemt legemiddel ikke skal finansieres av det offentlige? Eller sier de at det samme legemiddelet ikke bør brukes – selv om den kreftsyke personen har råd til det?
Jeg oppfordrer til en fordomsfri og åpen diskusjon for å avklare handlingsrommet til offentlige sykehusavdelinger når pasienter ønsker å bruke slike medikamenter etter selv å ha betalt for dem.
