NRK Meny
Kronikk

Dopingjakt mot menneskerettigheter

Det er en grunnleggende menneskerett å bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Den retten har også toppidrettsutøvere.

Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug vant verdenscupen for 2015/2016.

Martin Johnsrud Sundby og Therese Johaug vant verdenscupen for 2015/2016. Deretter har de begge fått problemer med dopingregelverket. Idrettens behandling av dopingsaker strider mot grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper, mener kronikkforfatterne.

Foto: Pedersen, Terje / NTB scanpix

I strafferetten har man prinsippet: rimelig tvil skal komme tiltalte til gode. Tanken er at det er bedre at en skyldig går fri enn at en uskyldig domfelles.

I idretten er det derimot et objektivt straffansvar. Tanken er åpenbart at det er bedre å domfelle en uskyldig enn at en skyldig skal gå fri. Mange idrettsutøvere er som følge av reglen domfelt uten å være dopere.

Det gjelder Martin Johnsrud Sundby – og det vil også høyst sannsynlig bli resultatet i Johaug-saken.

Et grunnleggende prinsipp

Uskyldspresumsjonen ansees som en grunnpilar og en av de viktigste prinsipper i alle siviliserte rettssamfunn og går langt tilbake i tid. Bestemmelsen ble i 1950 nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter fra 1966. Begge konvensjoner er gjort gjeldende som norsk lov ved menneskerettsloven av 21.05 1999. I 2014 ble Grunnlovens § 96 endret og uskyldspresumpsjonen ble tatt inn i lovteksten. Kjernen i uskyldspresumsjonen kan oppsummeres slik: «enhver skal ansees uskyldig inntil det motsatte er bevist.»

Regelen inneholder flere grunnleggende regler. For det første er det påtalemyndigheten som må føre bevis for tiltaltes skyld. Bevisbyrden er pålagt anklageren og den tiltalte/anmeldte har krav på å bli behandlet som uskyldig inntil det foreligger rettskraftig fellende dom.

For det andre stilles det strenge krav til styrken i beviset for domfellelse. Kravet er i praksis formulert som «tilnærmet sikkert». Selv om vi ikke anvender prosent ved bevisvurderingen, er det stort sett akseptert at man må ligge opp mot 100 % sikkerhet før domfellelse kan skje. Er ikke beviskravet oppfylt skal tiltalte frifinnes.

Uskyldpresumsjonen er en rettssikkerhetsgaranti som stort sett er inkorporert i de fleste europeiske lands lovgivning, eller landene har akseptert regelen ved å ha undertegnet de aktuelle konvensjoner.

Tanken er åpenbart at det er bedre å domfelle en uskyldig enn at en skyldig skal gå fri.

Antidopingkonvensjonen

Høsten 1989 ble Antidopingkonvensjonen signert bl.a. av Norge. Medlemslandene forpliktet seg til å arbeide for dopingfri idrett, både politisk og organisatorisk. Gjennom konvensjonen ble medlemslandene oppfordret til å etablere forsvarlige kontroller og prosedyrer i kampen mot doping. Innholdsmessig går den ut på at medlemslandene skal arbeide for kvalitetssikring av dopingkontrollene; metoder og sikkerhet ved prøvetaking, kvalitet i laboratoriene osv. I ettertid har de fleste europeiske land vedtatt konvensjonen.

Også rettssikkerhet for utøvere vies oppmerksomhet. I konvensjonens pkt. 7 oppfordres det således til utarbeidelse av regler som følger de internasjonale prinsipper for rettferdig rettergang og at mistenkte utøvere sikres fundamentale rettigheter. Dette er nærmest en direkte henvisning til rettighetene i EMK artikkel 6 – uskyldspresumsjonen. Av dette følger at påtaleorganet er pålagt full bevisbyrde. Påtaleorganet skal også føre bevis ut over enhver rimelig tvil før utøverne kan dømmes for brudd på dopingreglene.

WADA-koden

I dopingsaker er det imidlertid ikke slik. Regelen med objektivt straffansvar og omvendt bevisbyrde i dopingsaker er ikke i samsvar med EMK og strider imot den oppfordring som ble gitt i Antidopingkonvensjonen

Uskyldspresumsjonen er ikke til hinder for nasjonale regler med formodning om straffansvar, altså regler der man formoder skyld hvis ikke den anmeldte beviser noe annet. Men det er begrensninger:

Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) har adskillige ganger hatt denne problemstilling til behandling. En grunnleggende avgjørelse antas å være Salabiaku-dommen fra 1988. Her var en person tiltalt for å ha innført forbudte stoffer til Frankrike. Han ble der frifunnet for straff etter straffeloven pga. rimelig tvil, men domfelt for tollovertredelse for besittelse i strid med tolloven.

Det fulgte av tolloven at det var formodning for skyld hvis man hadde stoffene i besittelse. Han kunne således straffes for besittelse uten at det var nødvendig for påtalemyndigheten å bevise skyld eller uaktsomhet. Skyldfri kunne han bare bli hvis han lykkes i å bevise hendelig uhell eller liknende. Den Europeiske Menneskerettsdomstolen konkluderte i 1988 med at den aktuelle regel ikke var i strid med EMK. Domstolen understreker likevel at det enkelte land må begrense formodningsregler avhengig av sakens art og hva som står på spill.

På bakgrunn av denne og andre tilsvarende saker i EMD, er det grunn til å anta at regler som formoder skyld med omvendt bevisbyrde, kun vil aksepteres i mindre alvorlige saker uten særlige konsekvenser for den domfelte. I motsatt fall ville regelen uthule det vern som ligger i uskyldspresumsjonen.

Når rettshåndhevelsen strider mot den alminnelige rettsfølelse, er det som regel et tegn på at noe er galt.

Alvorlige konsekvenser

For toppidrettsutøvere vil resultatet av en dopingdom kunne være dramatisk; utestengelse over flere år fra konkurranse og trening, tilbakebetaling av premiepenger, heving av sponsoravtaler, foruten negativ medieomtale nærmest på verdensbasis. Konsekvensene ved domfellelse står ikke særlig tilbake for domfellelse i en alvorlig straffesak – tvert imot. Dette er en kategori saker der toppidrettsutøvere har et krav på at saken følger de alminnelige rettsprinsippene i EMK – slik det også er oppfordret til i Antidopingkonvensjonen.

Da regelen ble innført i WADA-koden, hadde et sveitsisk advokatfirma – på oppdrag fra WADA – gjort en vurdering av spørsmålet opp mot EMK. De henviste bl.a. til EMD-dommen nevnt over der det under visse forutsetninger aksepteres et objektivt straffansvar. Det synes som man på denne bakgrunn konkluderte med at reglen var problemfri å innføre i dopingsaker fordi viktige samfunnsinteresser står på spill.

Strider mot konvensjonen

Mange har reagert sterkt på sakene mot verdens beste skiløpere. Når rettshåndhevelsen strider mot den alminnelige rettsfølelse, er det som regel et tegn på at noe er galt med lovbestemmelsen.

Regelen med objektivt ansvar i dopingsaker er et konvensjonsbrudd.

Når det gjelder dopingsaker mot toppidrettsutøvere, kan man ikke anvende regler med objektivt straffansvar. Antidopingkonvensjonen gir direkte henvisning til at uskyldspresumsjonen også bør gjelde i dopingsaker.

Regelen med objektivt ansvar i dopingsaker er et konvensjonsbrudd. Norge – som mange andre land – har forpliktet seg; Idrettsutøvere skal ha den rettssikkerhetsgaranti som ligger nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon, og påtaleorganet må føre bevis for utøvers skyld utover enhver rimelig tvil.