Det kunne ikke bli mindre enn 21 års fengsel for rwanderen Sadi Bugingo, som sto tiltalt for å ha medvirket til massedrap på nærmere 2000 mennesker under folkemordet i 1994.
Forbrytelsen er 25 ganger Behring Breiviks, men kanskje har han ikke drept noen av dem, bare vært til stede, smilt på feil tidspunkt, sett ut som en organisator.
Bugingo er sikker i sin sak, han anket på stedet.
LES: Dømt til 21 år for medvirkning til folkemord
Dømt i Norge
For første gang er noen tiltalt for et folkemord i Norge, skjønt den riktige betegnelsen er massemord. Straffelovens paragrafer om folkemord med 30 års strafferamme kom først i 2008 og gis ikke tilbakevirkende kraft. Han er dømt for en ugjerning som ble begått 14 år tidligere.
Hvorfor har vi dømt ham her? Hvorfor ble han ikke sendt tilbake til Rwanda? Det er mer enn ti år siden statsadvokaten for folkemordsaker i Rwanda, Jean Basco, sendte en liste til Justisdepartementet med tjue mistenkte, alle bosatt i Norge.
Bosco ba om at de ble utlevert, eventuelt at de ble dømt i Norge.
Lest over hele verden
Justisdepartementet avslo utlevering. Rwanda praktiserte dødsstraff, og Norge utleverer verken mistenkte eller asylsøkere til slike land. Siden har riktignok Rwanda fjernet dødsstraffen, men da var saken under full forberedelse i Norge.
Dommen fra Oslo tingrett vil bli lest over hele verden, for flyktede rwandere står tiltalt for folkemord i en rekke land. Sverige har en sak gående for retten, det samme har Canada.
De sliter alle med det samme: Håndfaste bevis mangler etter 19 år. Vitner kan ha blitt påvirket underveis, de husker ikke detaljer. Vitnene har hatt for mange grunner til å fortrenge det som skjedde, og dukker man ned i dette sataniske hav, mister man fort nattesøvnen.
Rettsoppgjøret
Andre domstoler vil nå se etter hvordan Oslo tingrett har vurdert indisiene: Har de tiltalte brukt uttrykket «kakerlakk» om tutsier? Hvordan har de vurdert «tilstedeværelse»? Hvor ledende har han vært på åstedet?
Rettsoppgjøret etter folkemordet er i ferd med å bli gjennomført. 74 av de største fiskene ble arrestert og brakt til et spesialfengsel i Arusha i nabolandet Tanzania.
Lagdommer Erik Møse ble etter hvert president i en FN-organisert domstol, et tribunal for folkemordet. Rundt 70 tiltalte ble fremført og de fleste ble dømt. De var ministre, redaktører, prester og leger. De hadde sin utdannelse og innflytelse i samfunnet. De var hutuer og hadde organisert folkemordet.
Hvordan kunne det skje?
I Rwanda ble 130.000 mennesker arrestert. De ble siktet for å ha drept 800.000 mennesker i løpet av 100 dager.
Hvordan kan slikt skje? Det spør de seg fortsatt. Naboer drepte hverandre, leger tok livet av pasienter, lærere drepte elever, barn drepte sin mor fordi hun var tutsi.
Prester lot militsen slippe inn i kirker, hvor hutuer hadde stuet seg sammen, de trodde de var trygge der. Noen av kirkene har fortsatt ikke ryddet opp.
Jeg har sett blodsporene oppover veggen, sprøytet over den hellige jomfru. Øksehugg i alteret, og 10.000 skjeletter i en massegrav, murt opp ved siden av kirkegården.
Rwanda reiser seg
Samtidig har de tilgitt hverandre. Menn har sonet, og flyttet hjem. Der bor de vegg-i-vegg med enker, hvis menn og sønner de har drept. Nå betaler de skolepenger for de resterende barna. Og hjelper enka med innhøstingen.
Og Rwanda reiser seg igjen. Det heter ikke hutu og tutsi nå. Det heter rwander. President Paul Kagame er hard i klypa, men ingen diktator.
Spesielt opptatt av våre favorittrettigheter er han ikke. Ytringsfriheten holder ikke europeisk standard.
Rwanderne husker for godt hatradioen som appellerte folk til å ta livet av tutsier: «Husmor, du vet vel hva du skal gjøre med en kakerlakk», «Gravene er halvfulle, fyll dem opp».
Ytringsfrihet i Rwanda har en annen historie enn vår. Men menneskerettighetene nevner også retten til arbeid, skolegang, mat og husvære. Og det har de fått.
