FN melder om den største økonomiske tilbakegangen siden 1930-tallet. Pandemien er en krise for oss og er en katastrofe for fattige land. Det kan ikke understrekes nok at det er helt nødvendig at tiltak settes inn i tide. Men dette er en tekst om lyspunktene i vår globale krise. Jeg nynner til Monty Phytons «Always look on the bright side of life» og vender blikket mot de positive tegnene.
Her er noen grunner til å være håpefulle:
Globalt samarbeid kan bli styrket. Jeg sier hei til fremmede på gata. Jeg ser fremmede inn i øya, nikker, smiler lunt og sier hei – flere ganger om dagen. Dette må være et lite tegn på at krisen kan bringe oss nærmere hverandre. Ikke bare deg og meg, men også land og verdensdeler.
Vi har fått en felles fiende – covid19. Det finnes ledere i dag som beskylder andre land og WHO for alt som har gått galt med pandemien, men majoriteten av ledere og land står samlet. Folk i hele verden sitter i samme båt. Vi har en felles krise og referanseramme å starte på nytt fra. Tiden kan være inne for å bygge mer konstruktive samarbeid mellom grupper og land, kulturelt og politisk.
Solidaritet kan komme til å blomstre. Det har vært motiverende å se det norske folks engasjement for de mest sårbare som er innestengt i flyktningleirer på greske øyer. Engasjementet gikk ikke ned blant nordmenn, til tross for at vi selv er i en krise. Engasjementet øke. Blant folk, kommuner og stortingspolitikere.
I dag ser vi at det er flertall på Stortinget og i befolkningen for å bidra til å evakuere og ta imot noen av barna fra de greske øyene. Kanskje kan dette få ringvirkninger på hvordan vi håndterer flyktningkriser ellers.
Klimakampen kan få en ny vår. Klimaaktivistene har fått ny ammunisjon. I tiår har klimaaktivistene fått høre igjen og igjen at det ikke er mulig å gjøre så drastiske endringer som trengs for å redde klimaet. Men koronakrisen har virkelig bevist hvor handlekraftige politikere verden over kan være – hvis de vil.
Krisen som vi nå står i kommer til å gå over, mens klimakrisen kommer til å være med oss i tiår framover. Det er på tide at politikerne får øynene opp for å håndtere klimaendringene som en krise, og da må den klimapolitiske handlekraften opp på et nytt nivå. Krisehåndteringen av koronapandemien gir håp.
Kanskje ikke pandemien blir så ille i fattige land? Afrikanske land var raskt ute med feberkontroll av tilreisende på de internasjonale flyplassene, lenge før dette var i tankene på Gardermoen. De har lært av ebola og andre kriser at å være tidlig ute er avgjørende for liv eller død. Dessuten er befolkningen yngre i fattigere land, som igjen gjør befolkningen mindre sårbar for viruset, med unntak av de med underliggende sykdommer, aidspasienter og sannsynligvis også underernærte barn.
Det er heller konsekvensene av koronatiltakene som slår hardt inn på folks hverdag og økonomi. Verdens matvareprogram estimerer at ytterligere 135 millioner mennesker kan risikere å sulte som følge av pandemien. Gjenåpning av samfunn så fort det lar seg gjøre på forsvarlig og smittevernfaglig vis, er av stor betydning for å forebygge sult, økonomisk krise og tapt skolegang. Det kan gå bra.
Velferdsstaten kan komme på moten. Til nå er det få land som virkelig har levd opp til ideen om en velferdsstat der staten garanterer innbyggerne hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt. Land med svake helsesystem og lav tillit til myndighetene sliter i møte med krisen, og den økonomiske krisen slår ut i alle samfunnslag.
Vi ser hvor dødelig kronisk underinvestering i helsesystemer og offentlig infrastruktur kan være. Samtidig ser vi robuste velferdsstater takler krisen mye bedre, og myndighetenes rolle blir mye mer synlige for folk. Gode universelle helsesystem og robuste velferdssystem kan komme på moten for alvor. Dette er godt nytt for verdens barn, og en grunnstein for å redusere ulikhet i samfunn.
Fattige land får utsatt gjeldsnedbetalinger. Da G20 landene møttes for et par uker siden ble de enige om at fattige land ikke kan betjene gjelden nå. I tillegg annonserte IMF at de skal slette fattige lands gjeld for over fem milliard kroner.
Med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett ble det klart at Norge opprettholder bistandsbudsjettet selv om nasjonale inntekter går ned, og viser med dette ekte dugnadsånd for denne globale krisa. Jeg krysser fingrene for at andre land lar seg inspirere av Norge.
Alt dette er godt nytt for verdens barn som skal ta over styringa om noen år. Skal alle barn overleve, lære og være trygge, er vi avhengige av godt globalt samarbeid, velferdsstater med universelle ordninger, fattige land som unngår gjeldskrise og et klima vi kan leve i.
Jeg velger å tro på at krisen på lengre sikt kan trekke oss inn i et mer konstruktivt og positivt spor for framtiden.
Dette kan forandre alt – til det bedre.
