Det viktigste, ikke det vanskeligste

I en dus, rosa kjole entret Siv Jensen podiet og fikk ordet av finansdepartementets kommunikasjonssjef. Tiden for knallrøde leppestifter og party-bekledning var visst over for norsk økonomi.

- Vi har bak oss en gyllen periode. Nå står vi antakelig på toppen, sa Jensen.

Når en finansminister snakker slik, høres det alvorlig ut. Bak henne lyste en graf som viste olje- og gassvirksomhetens andel av norsk økonomi. I tid starter grafen omtrent da Siv Jensen lærte å gå. Grafen krabbet seg gjennom resten av 70-tallet, reiste seg gjennom 80-tallet, fikk ristet av seg litt nedgang på 90-tallet og under 2000-tallets finanskrise, før den altså nå hadde nådd toppen. Så stiples anslagene i en nedforbakke mot 2040.

Det kunne se ut som om det var fra akkurat nå. Dagen i dag. Mens Siv Jensen snakket, og resten av hennes liv. Gjennom det tiåret vi skal oppleve befolkningsvekstrekorder og eldrebølgerekorder. Og attpåtil skal løse klimakrisen. Så går det bare en vei: Nedover.

Derfor snakker regjeringen om behov for omstilling og en ny normal. Vi skal ikke lenger leve av en oljeindustri som alltid sørger for penger i kassa og stor vekst. Siv Jensen leverer en revidering fra toppen.

Det viktigste

Mye har skjedd siden regjeringen la frem budsjettet i oktober. Mye ventet har skjedd raskere. I oktober trodde man 2015-oljeprisen skulle være 650 kroner. Nå viser beregningene 480 kroner. Arbeidsledighetsanslagene går motsatt vei, fra 3,6 til 4,0. I det bildet tar regjeringen få, men viktige grep. Om det er nok, vil vise seg.

• For det første styrkes kommuneøkonomien.
• For det andre styrkes fattigdomsarbeidet. Særlig rettet mot barnefamilie og uføretrygdedes skatteregler.
• For det tredje gjøres tiltak for å motvirke økning i arbeidsledigheten. Flere tiltaksplasser og reversering av endringene i permitteringsregelverket, slik partene i arbeidslivet har bedt om.
• For det fjerde gjennomgår regjeringen bilavgiftene. Prinsippet er i større grad at lav- og nullutslippskjøretøy blir rimeligere i kjøp og bruk.

Å holde arbeidsledigheten nede er noe av det viktigste regjeringen gjør i år og neste år. Om man treffer bransjemessig og geografisk er ikke godt å si. Ikke for regjeringen selv, heller. Rett nok øker i de anslaget for arbeidsledige fra 4,0 prosent for inneværende år til 4,1 prosent for 2016. BNP-veksten og oljeprisen skal også øke neste år. Spørsmålet er om det ikke er for optimistisk.

Det er stor usikkerhet knyttet til beregningene, slik også finansministeren understreker selv.

Regjeringen lærer også av feilene fra i fjor, ved å vektlegge kommuneøkonomien og fordelingspolitikken tydelig. Imaget som en omvendt Robin Hood har kostet på meningsmålingene, det var nødvendig med politiske grep.

Det vanskeligste

Det virkelig vanskelige spørsmålet står likevel ubesvart. Både praktisk, økonomisk og medmenneskelig: Hvor mange ekstra kvoteflyktninger fra Syria skal Norge ta imot i år og neste år?

0 mer enn de allerede 1.500 budsjetterte (fra Syria 2.120 totalt), sier regjeringspartiene som måtte plusse på 500 ekstra i stortinget for inneværende år.

5.000 i år og neste år, sier landsmøtene til MDG, KrF, Venstre, Ap, SV og Sps sentralstyre - altså stortingsflertallet. Rett nok, hvis kommunene er i stand til det, men staten kan selvsagt sette kommunene i bedre stand til å bosette flyktninger, hvis stortinget vedtar det. Det vil koste.

Regjeringen omtaler ikke en gang dette, og sender hele sakskomplekset til Stortinget, hvor de parlamentariske lederne tar opp ballen neste uke. Denne prosessen skal så skje parallelt, men uavhengig av budsjettforhandlingene frem mot sommeren. Det er både spennende og krevende. Det eneste som kan sies nå, er at det ikke er opplagt hva løsningen blir. Samtidig har regjeringen bedt norske kommuner melde inn hvor stor kapasiteten er.

Realistisk sett, er det vanskelig å se for seg et mottak av 5.000 flyktninger inneværende år, med et drøyt halvår å gjøre det på. Når nå 10.000-tallet er blitt symbolet på å ta ansvar, kan det tenkes at politikerne sprer den ambisjonen over flere år.

Fra Aps side er det ønske om et bredt flertall, altså ikke trumfe gjennom stortingsflertallets vilje. Det betyr en løsning som er mindre bastant enn kravet fra opposisjonen. På veien frem til den konklusjonen vil det ligge betydelige dragkamper i Stortinget. Ingen klarer nå å se for seg hvordan en løsning vil se ut. Behovet for en politisk løsning vil bli større jo nærmere sommerferien vi kommer. Derfor vil saken forfølge regjeringen som ikke ønsker å bli overkjørt av Stortinget. Hvor langt vil regjeringen komme flertallet i møte om antall? Når blir presset for en dissens fra Frp for stort? Hvordan blir de politiske ønskene i møte med kommunenes realiteter? Hvor langt på vei vil Ap føle seg bundet av landsmøtets vedtak?

Jakten på svarene på disse spørsmålene er mer interessante enn budsjettrevisjonen. De henger rett nok sammen, kanskje mer indirekte enn direkte. Og spørsmålene må besvares før ferien.

Moods of Norway

Helt siden de fire partiene var samlet i Nydalen i vår, har de vært enige om ikke å legge for mye provokasjon i det reviderte budsjettet. Derfor er det ikke noe taxfree-vin, campingvogn-avgifter eller andre ting som får sentrumspartiene til å himle med øynene. I Venstre og KrF nikker man derimot forsiktig til at regjeringen har lært av fadesen før jul, og unngår store sverdslag til skade for firepartisamarbeidet. Det er like smart som det er nødvendig.

Også de som er mer opptatt av makroøkonomi enn campingvogner, ser ikke noe utpreget borgerlig eller konservativt med budsjett-forslaget. Regjeringen legger opp til økt oljepengebruk. Regjeringen legger opp til at offentlige utgifter skal utgjøre en større andel av fastlands-BNP. Regjeringen legger opp til at veksten i statsbudsjettets utgifter øker mer enn BNP. Regjeringen legger opp til å øke utbyttene fra statlige selskaper. Hva betyr dette? En sterkere stat. Økt offentlig pengebruk. Det er selvsagt ikke kontroversielt, men det er like lite ideologisk, konservativ budsjettering.

Det er mer den norske måten å løse det på: Folkens, vi har penger. Vi henter penger fra pengebingen vår og bruker i det offentlige når det trengs. Hurra! Om noe er nytt, så er det at en borgerlig finansminister ikke er flau av å gjøre det samme som en finansminister fra Ap ville gjort.

Spesielt blåblått er det ikke.

Til nød en dus fargelegging.