Det uunngåelige opprøret

– Regjeringen eier ikke denne saken, lenger, sukker en regjeringspartikilde og ser ned i gulvet.

– Nå er det partiorganisasjonene, fylkeslagene, stortingsgruppene som må ta styringen, la personen til.

Vedkommende er ikke den eneste som er lei av å stange mot statsråder etter at strømpris-krisen er blitt en lommebok-krise for mange velgere og en oppslutnings-krise for begge regjeringspartiene.

I begge regjeringspartiene har det bygd seg opp misnøye og forventninger om tydelige politiske grep som velgerne vil merke i hverdagen.

På alle nivå merker alle politikerne at strømpriskrisen skygger for alt annet av politiske hjertesaker. Lokalpolitikerne begynner så smått å svette før høstens lokalvalg.

Krav til å leve med

Denne uken kom Arbeiderpartiets eget Energiutvalg med sin innstilling. Noen har kanskje håpt at grasrota skulle varsle vei i vellinga og gi regjeringen noen ubehagelige, men betimelige spark bak og kreve kursomlegging fra sine egne i maktapparatet. Det har ikke skjedd.

Utvalget kommer med tre behagelige og løsbare forventninger. La oss først se på hva utvalget ikke konkluderer med. Det er mest interessant. Ikke minst fordi vi bare kan tenke oss til hvorfor et Arbeiderparti-utvalg med statsministeren hyppig på telefon ikke kan si noe om det.

Det er intet krav om

• Makspris på strøm
• Eget prisområde for utenlandskabler
• Stans eller kraftigere regulering av mengden krafteksport eller på andre måter utfordre tanken om mellomlandsforbindelser og EØS-avtalen.
• Satsing på atomkraft
• Strømstøtte for bruk av fritidsboliger
• Mer strømstøtte til industri og næringsliv

Mye skal altså være som i dag. Utvalget utfordrer ikke regjeringen på de spørsmålene hvor debatten har vært friskest i kommentarfeltene.

Dokumentet er nærmest designet for å strømlinjeforme strømdebatten i et spor som passer regjeringen. Det gjenstår å se om grasrota leser dette som et forsøk på å styre eller stoppe debatten i partiet.

Aps energiutvalg tegner et bilde av at det er krevende for et parti som Ap med sin brede koalisjon av industri-interesser, kraftkommune-ordførere, miljøvelgere, EU-tilhengere og EØS-motstandere å samles om noe annet enn ett tydelig krav om å putte mer statlige penger inn i strømstøtteordningen til husholdningene.

Å balansere denne helheten med å skulle styre landet gjør det krevende for Ap å stille krav til seg selv, slik utvalget er bedt om å gjøre.

Aps energiutvalg ender derfor med å be regjeringen:

• Endre strømstøtteordningen ytterligere, noe regjeringen allerede har gjort og kan leve med å gjøre igjen.
• Bevilge 1 milliard til ENØK-tiltak, noe regjeringen allerede har gjort én gang og kan leve med å gjøre igjen.
• Stoppe fremtidige utenlandskabler, noe regjeringen virker klare til å levere på.
• Vurdere å kutte momsen midlertidig, noe regjeringen neppe vil gjøre, men kan oppnå det samme ved å endre strømstøtten.

– Ulevelig

«Uholdbart». «Ulevelig». «Rask endring».

Budskapet var ikke til å misforstå da utvalgets leder, Kari Nessa Nordtun, gjestet Politisk Kvarter tirsdag.

Presset på regjeringen om å endre strømstøtten så folk merker det øker dermed. Mye ligger dermed til rette for at regjeringen både vil justere strømstøtten og droppe NorthConnect-kabelen i forkant av partilandsmøtene.

Sett utenfra ser det rart ut at dette opprøret likevel må til for å få regjeringen til å justere kursen. Internt kaller man det partidemokrati i konstruktiv utfoldelse.

Dagens strømstøtte er for komplisert og sammensatt. Folk skjønner ikke gjennomsnittsberegningen. Regelen om at staten dekker 90 prosent av strømregningen over 70 øre, har sine unntak. Å justere beregningsgrunnlaget fra et gjennomsnittsbeløp i måneden til faktisk timespris er teknisk krevende, men kanskje pedagogisk nyttig.

Det som vil monne er enten å øke prosentsatsen fra 90 til 100 (makspris), eller gi strømstøtte på en lavere pris enn dagens 70 øre.

Det er nok dette, eller momskutt, Ap-utvalget ser for seg. Det vil koste penger, regjeringen må gi seg på 70 øres-grensen som definisjon på uholdbar høy strømpris, og varigheten på ordningen vil bli lenger, siden det skal mer til for at prisen synker til 50 øre enn til 70 øre. Samtidig vil en strømpris på 69 øre over tid, gitt dagens regler, føre til høye regninger, men 0 støtte fra staten. Det er neppe en god situasjon for regjeringen.

NorthConnect-kabelen skal binde Norge og Skottland sammen. Søknaden har lenge ligget i skuffen. Samme dag som Aps energiutvalg la frem sin rapport, meldte regjeringen at søknaden skulle behandles på nytt. Den har vært på vent fordi vi ikke har «visst nok om prissmitte som følge av mellomlandsforbindelser». Det vet vi mer om nå. Mye ligger dermed til rette for å avslå søknaden.

Også i Senterpartiet jobbes det koordinert for å få kreve ytterligere politisk handling. I Sp er EØS-kritikken selvsagt større. Kravet om å reforhandle allerede inngåtte samarbeid, ikke bare stoppe nye, kan bli vedtatt politikk.

Denne våren blir det spennende å se i hvor stor grad grasrota i regjeringspartiene evner å samle seg om konkrete krav om politiske tiltak, ikke bare problembeskrivelse.

Politiske grep, ikke overstyring

Det skal i rettferdighetens navn sies at regjeringen har tatt grep i møte med de høye strømprisene. Men ikke på langt nær så kraftfullt og effektivt som kritikere også internt i partiene har ønsket.

Regjeringen har ikke kunne ta full nasjonal kontroll over eksportmengde og pris på strømmen vi produserer billig her til lands. Det er begrunnet med juridiske forpliktelser og politiske ønsker om å være en stabil og pålitelig leverandør av kraft. Særlig fordi Norge i kortere eller lengre perioder vil være avhengige av å importere kraft fra andre land.

For å bøte på situasjonen med høye priser og å unngå kraftunderskudd har regjeringen tatt politiske grep, ikke full statlig kontroll eller overstyring.

Markedet er «manipulert» med sterk statlig støtte til husholdningene og et politisk tilrettelagt fastprissystem for næringslivet. Lovverket og skatteregler er justert, også for å potensielt kunne hindre magasintømming og stoppe eksport i særlig kritiske situasjoner. Utsatte grupper har fått ekstra støtte. Elavgiften er redusert. Det er satt av penger til strømsparing. Det er tatt grep for å stramme inn markedsføringen av strømavtaler.

Regjeringens store problem er bare at dette ikke er nok. Det hjelper ikke. Folk ser på strømregningen, ikke regjeringens innsats.

Derfor er et opprør internt uunngåelig.