Hopp til innhold
Kommentar

Det ubehagelige spørsmålet

Klarer Jonas Gahr Støres Arbeiderparti å styre landet?

Jonas Gahr Støre

Jonas Gahr Støre sitter ganske alene på toppen, med et regjeringsparti som sliter med seg selv og med velgerne, skriver NRKs politiske kommentator.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Svaret er nok ja, som han selv selvsagt sier.

Problemet er at spørsmålet burde vært totalt unødvendig.

Støre står alene igjen på toppen. To nestledere har falt. Ingen har vært med Støre på hele hans lederepoke i Storting og regjering. Den praktiske dag-til dag-politikken. Bare han og partisekretær Kjersti Stenseng har jobbet med partiorganisasjonen siden henholdsvis 2014 og 2015.

Arbeiderpartiets landsmøte 2017

Støre ble valgt til partileder i 2014. Året etterpå ble Kjersti Stenseng partisekretær og Hadia Tajik og Trond Giske valgt til nestledere.

Foto: Terje Pedersen / NTB Scanpix

Ap mangler den faste, trygge stammen i ledelsen som Høyre har hatt med Solberg, Sanner og Høie.

Har Støre venner og medspiller nok i et parti til å kunne lede et parti, et land og et politisk prosjekt samtidig?

Er Arbeiderpartiet samlet nok til å være en ledende politisk kraft når det samtidig aldri får fred med seg selv?

Les også: Tajik fekk skattefrie leigeinntekter – advokatar seier ho skulle ha skatta

Hadia Tajik under pressekonferansen der hun annonserte sin avgang.
Hadia Tajik under pressekonferansen der hun annonserte sin avgang.

Det ulmer i partiet

Nå ulmer det nok en gang i partiets organisasjon etter at en høyt respektert og tidvis dypt kritisert nestleder har falt. Hennes egnethet til å fortsette, tilliten til henne som partitopp har blitt diskutert i flere dager i hele partiet. Det er verdt å huske på hva som skjedde da partiet var i sin hittil dypeste dal rundt årsskiftet 2017/2018 da Giske-saken pågikk:

«Når krybben er tom, bites hestene», sa partifolk og siktet til at valgnederlaget gjorde partiet ekstra sårbart for strid. Skuffelse, tap og skandale-nyheter gjorde at strukturer, posisjoner og uformell makt kom i spill.

Omkvedet var at bare partiet kom i maktposisjon, ville det disiplinere partiet og skape full samling om et regjeringsprosjekt, ledelsen og Støre som statsminister.

De siste ukene gjør at denne sannheten ikke nødvendigvis gjelder. Regjeringsmakten bidrar i seg selv ikke til ro i partiet. Støre kan ikke si at det er samling i familien og at all energi kan brukes på de viktige, utadrettede tingene.

Det svekker ham og det svekker partiet.

Les også: Hadia Tajik: – Jeg vil gå av som statsråd

Alene på toppen

Jonas Gahr Støre sitter ganske alene på toppen, med et regjeringsparti som sliter med seg selv og med velgerne.

Støres drøm var en flertallsregjering hvor Ap kunne sitte i midten mellom SV og Sp. Det ble som kjent ikke slik, nå må han forhandle i offentligheten om alle saker.

Aps standpunkt settes på prøve og partidisiplinen trengs mer enn noen gang.

Jonas Gahr Støres styrke som partileder har i tiden etter Giskes avgang ligget i det møysommelige politiske arbeidet. Det var særlig gjennom programprosessen han selv ledet han lyktes med å samle partiet. Støre er nok bedre på politikk enn organisasjon. Gjennom Giske-saken kom han til kort med å lese fronter, såkalte fløyer og historikk i personlige relasjoner. Stoltenberg var vokst opp med dette, for Støre måtte det læres på en annen måte.

Nå han skulle skinne

Da Støre la frem partiprogramutkastet i september 2020 fikk partiet økt tro på at Ap kunne komme til makten med gode politiske svar. Partiet reiste seg etter krisemålingene ved starten av valgåret i fjor da Støre kom med politiske svar, særlig på fergeopprøret kysten rundt.

d7RhlN22bhg

Støre har vært statsminister i fem måneder som har vært preget av ulike kriser. Nå også i eget parti.

Foto: Terje Pedersen / NTB

Støre er på sitt beste når han kan meisle ut kompromiss internt i partiet. Når klima og industri skal møtes. Når by og land skal gå hand i hand. Bedre enn han er på å lese forhandlingsrommet mot andre partier. Kanskje var det derfor han aldri fikk flertallsdrømmen virkeliggjort.

Nå er han en gang statsminister, og det var nå han skulle skinne. Særlig i møte med det mest ustabile verdensbildet på flere tiår.

At en krise skulle utspille seg i partiledelsen akkurat nå er veldig ødeleggende. Samtidig var det kanskje nettopp den internasjonale krisen som gjorde at Støre ikke var tydeligere tidligere på å håndtere Tajik-saken så partiet kom bedre ut av dette.

Støre skulle lede et land i Europa i krig, og burde sluppet å bruke tid på et parti i krise.

Kommende nestlederstrid

Mye av Tajik-saken og dens konsekvenser skyldes henne selv, egen håndtering og faktiske forhold som ligger langt tilbake i tid.

Samtidig er det unektelig slik at Aps nestleder helt siden MeToo-sakene har vært kontroversiell i eget parti. Hun var tydelig på varslernes side og mange av Trond Giskes støttespillere har vært sterkt kritisk til Tajiks rolle i partiets håndtering i saken.

Pressekonferans med arbeids- og integreringsminister Hadia Tajik (Ap)

Onsdag trakk Hadia Tajik seg som arbeidsminister, søndag kunngjorde hun at hun også trekker seg som nestleder i Ap.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Tajiks fall bidrar til en to-leddet nestlederstrid. Først om man virkelig skal ha to nestledere, skal man det, hvem er så kvinnen som skal erstatte Tajik? Landsmøtet er ikke før neste vår. Valgkomiteen er ikke i arbeid, men de mulige kandidatenes støttespillere kan raskt mobiliseres.

Selv om ikke de aktuelle selv vil rekke opp hånden og lansere sitt kandidatur, er sakens alvor av en slik karakter at ethvert politisk standpunkt kan bli lest inn i en mulig eller kommende nestlederstrid.

Vi så det allerede da Tonje Brenna stemte for å beholde Viken.

Det er sunt og naturlig at det er flere kandidater til et toppverv, men Ap har over tid vist at slike debatter fort kan bli opprivende strider.

På kort sikt er det sikkert et gode at det ikke er en Støre-utfordrer i ledelsen. De siste årene har ikke samholdet internt vært uproblematisk. På lang sikt blir det likevel posisjonering og kamp om å bli etterfølger.

Da LO presset Tajik

Det spesielle med Tajiks fall er også LOs rolle. Partiet og fagbevegelsen har vært en siamesisk kraft i norsk etterkrigspolitikk. LO var en avgjørende faktor for at Ap kom til regjeringsmakt i 2005. Siden har mye skjedd med LOs kraft og relevans, men nå har de tre viktigste enkeltpersonene i fagbevegelsen kommet på kant med deler av Ap som en direkte medvirkende årsak til at en potensiell partileder, dyktig nestleder og populær politiker må trekke seg som statsråd og tillitsvalgt.

Hvordan LO og Ap skal gjenopprette tillit og samarbeid, vil unektelig ta tid for enkelte aktører. At LO-lederen skal lede valgkomiteen som skal finne Tajiks mulige etterfølger, gjør det mildt sagt komplekst.

Selv svarer Støre slik på det ydmykende spørsmålet om partikrisen påvirker evnen til å styre landet:

– Når slike situasjoner oppstår må vi håndtere det når det kommer. Partiet er nå godt samlet om at vi skal jobbe med politikken og håndtere krisetiden vi er i, sa statsministeren på pressekonferansen mandag ettermiddag.

Det ydmykende for Ap og Støre er at spørsmålet er relevant.