Carl Berners plass i Oslo var et grått veikryss, fullstendig dominert av trafikk og trafikkrelatert utstyr, privatbiler, lokale og regionale busser og et utslitt trikksystem. Fotgjengerne ble avspist med smale fortau og utrygge overganger. Dette resulterte i mange ulykker mellom biler og fotgjengere, noen med fatal utgang.
Vi i Dronninga landskap vant prosjekteringa for oppgradering med mottoet «Fra grått veikryss til europeisk byplass». Dette falt fint sammen med Statens vegvesens paradigmeskifte med å gi fotgjengerne, syklistene, trikken og bussen prioritet, framfor privatbilismen.
Fornøyelse og irritasjon
Vi ville lage en vakker og grønn byplass ut av det tidligere veikrysset, og tegnet tidlig i prosessen et rektangel; en firkantet byplass med brede fortau i det rektangulære byrommet. Kjøremønsteret skulle avspeile byplanen, slik at rundkjøringa ble firkantet, til stor fornøyelse for de fleste og til irritasjon for mange andre.
Formen understreker den opprinnelige byformen fra 1929, tegnet av den kjente byplansjefen i, Oslo Harald Hals. Byplanene på for eksempel Carl Berner, Torshov, Sagene og Ullevål hageby representerer gullalderen i norsk byplanlegging og fortjente å bli hentet fram. Stor var gleden da vi oppdaget at vår plan med rektangelet fantes på den opprinnelige, men ubenyttede tegningen fra 1929.
Man kan si at vi har reparert byplanen etter veiingeniørenes herjinger. Den nye rektangulære plassen med fem armer lar trikken passerer gjennom ei grønn midtøy. Trafikklysene er fjernet slik at biltrafikken nå siver gjennom plassen, og man unngår kengurukjøring fra lyskryss til lyskryss. Midtøya er senket for å iscenesette fasadene.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Bykultur er ikke latterlig
Enkelte synes å mene at det er komisk og latterlig med en «firkantet rundkjøring».
Til det er å si at trafikkmønsteret ble analysert og ordnet i henhold til målformuleringene om trafikksikkerhet og urbanitet. Biltrafikken skulle reduseres med 40 prosent gjennom bydelen som i en én kilometers radius har over 30.000 innbyggere og 10.000 arbeidsplasser. Virkemidlene for å få til dette, var å gå fra fire kjørebaner til to for privatbilen, egne kollektivfelt for trikk og buss, felles kollektivholdeplass, samt nye sykkelfelt og bredere beplanta fortau med høy kvalitet.
Det var stor skepsis i begynnelsen av 2000-tallet til dette, men trafikkanalyser og trafikktellinger før og etter bygginga av Carl Berners plass viser at av biltrafikken er redusert med nesten 40 prosent, og det er kraftig vekst i T-bane, trikk og buss.
Det viktigste med Carl Berners plass er at det er byroms- og et bykulturprosjekt, ikke et bilavviklingsprosjekt. Sinnet til enkelte bilister skyldes at de har mistet sine privilegier, som nå i stedet er gitt til de gående, syklende og kollektivreisende.
Det er et nytt hierarki i byen; nå er det igjen byliv og bykultur som skal feires i byene våre, ikke bilisme og motorvei.
Til disse sinte bilistene vil vi si at det er ratt på bilene, og at det er et mål at bilistene føler seg utrygge, for da går farta ned og trafikksikkerheten opp. Brede fortau og smale kjørebaner for bil humaniserer gatene, mens det motsatte reduserer trafikksikkerheten og dreper bylivet.
Det er verdt å minne om at det ikke er registrert dødsulykker eller ulykker med alvorlig personskade på Carl Berners plass de siste årene – i motsetning til før ombygginga, som var planlagt av trafikkingeniører for bilismen i etterkrigstida.
Den nye plassen med firkantet rundkjøring iscenesetter vår urbane kulturarv, lager trafikksikkerhet ut av et knutepunkt i hovedstaden og har skapt et vakkert byrom av internasjonal interesse. Plassen er et viktig prosjekt i paradigmeskiftet fra bil til kollektiv, sykkel og gange i de norske storbyene. Det vil ikke jeg kalle latterlig.
LES OGSÅ: Vil ha flere Carl Berner-rundkjøringer
Gatene er byens viktigste byrom
En gatetreplanting fullfører byplanen fra 1929, der ideen om å skape en parkgate mellom Frognerparken i Oslo vest og Tøyenparken i øst var et bærende element. Planen ble imidlertid ikke fullført på grunn av andre verdenskrig og den eksploderende bilismen etterpå. Nå er dette rettet opp ved at det plantes mer enn 200 gatetrær av 11 ulike arter, som fungerer som en grønn gardin mellom den reduserte trafikken og de mange leilighetene i murgårdene fra mellomkrigstida. Trærne myker opp omgivelsene og gir det offentlige rom frodighet og skjønnhet. Høsten 2010 ble en 81 år gammel grønn byplan endelig fullført.
Gatene er byens viktigste byrom, siden de fungerer som arterier gjennom den tette byen, som blodårer med oksygen i en kropp. Uansett vær og vind og tid på døgnet brukes fortauene, som utkjevlede byplasser. Vi har derfor brukt mye omsorg i utformingen av disse.
Alle detaljer er skreddersydd for å gi anlegget en lang levetid. Infrastrukturen under bakken er koordinert og detaljert og reflekterer det som er synlig oppå bakken. De brede fortauene er utviklet med tanke på tilgjengelighet for fotgjengerne og universell utforming. Alle gangfelt er tilgjengelig for rullestolbrukere og lett lesbare for synshemmede. Renner for gatevann vanner trærne, og fungerer også som ledelinjer for synshemmede. Fortauene er konstruert med rotvennlig forsterkningslag som forbedrer gatetrærnes vekstforhold.
Trikketreet
Det er egne kollektivfelt for buss og trikk, samt sykkelfelt i Ring 2. Trikken melder om mange flere passasjerer, blant annet på grunn av at den er gitt prioritet gjennom plassen. Før stod trikken ofte og ventet på grønt, mens nå må bilistene la fotgjengerne og trikken passere først. Trikken kjører i en grønn korridor plantet av søyleeik, Oslos trikketre, som feller ett og ett blad, og som dermed ikke gir glatte skinner.
Plantingene ble satt i jorda høsten 2010, som ble etterfulgt av tidenes tidlige og kalde vinter med veldig mye salting, slik at småplantene i rabattene gikk ut. Mange av søyleeikene langs trikketraseen døde også, og ble plantet på nytt sommeren 2013. Hasseltrærne i Christian Michelsens gate ser ikke friske ut, men mange byttes ut med nye, så prosjektet fortsetter.
Internasjonal oppmerksomhet
Carl Berners plass er et viktig byformingsprosjekt på byens, fotgjengernes, syklistenes og de kollektivreisendes premisser. Carl Berners plass er blitt en pulserende byplass, til og med på en kald januardag vrimler det av folk på de brede fortauene rundt plassen. Her er det fint å flanere og handle på de brede fortauene. Det er alltid folk på uteserveringa på solsida. Mange benker gjør at man kan sitte i sola og i blondeskyggen til tokyokirsebærtrærne.
Prosjektet har fått stor oppmerksomhet i presse og blir jevnlig presentert på konferanser i inn- og utland. Carl Berners plass skal i vinter vises fram til et amerikansk publikum i Washington, Boston og San Francisco på hvordan man kan humanisere og kultivere veier om til bygater.
Frisøren på Carl Berner oppsummerer prosjektet i én enkelt setning: «Før sprang man over Carl Berner, nå spaserer man».
