NRK Meny
Kronikk

Den tredje vei

Kanskje kunne det gi noen interessante innspill til ideologisk debatt på norsk høyreside, hvis flere satte seg inn den formen for konservatisme Lars Roar Langslet sto for i sine unge år.

Lars Roar Langslet

Lars Roar Langslet er død etter lengre tids sykdom. «Han var en av de viktigste aktørene da verdikonservatismen ble utformet i Norge på 1950- og 60-tallet», skriver kronikkforfatteren.

Foto: Bergli, Sverre / Sverre Bergli, NRK

Lars Roar Langslet var en av de viktigste aktørene da verdikonservatismen ble utformet i Norge på 1950- og 60-tallet. De så denne konservatismen som en tredje vei, i opposisjon til både sosialisme og liberalisme.

Riktignok ble ordet «verdikonservatisme» ikke brukt før en gang mot slutten av 1960-tallet. Tidligere ble denne ideologiske retningen kalt «kulturkonservatisme». Langslet mente det å knytte ordet «verdi» til «konservatisme» var smør på flesk og helt unødvendig. For hva er vel konservatisme uten en fast forankring i verdier?

Høyre måtte ut av skyggenes dal og det skulle skje gjennom en revitalisering og nyorientering av konservatismen.

Johannes Waage Løvhaug

Traff likesinnede

Lars Roar Langslet hadde sine formative år som politiker i Den Konservative Studenterforening (DKSF) og i Det Norske Studentersamfund (DNS) fra begynnelsen av 1950-tallet. Han kom som 17 år gammel gymnasiast fra Hallingdalen til Oslo for å studere ved universitetet, og en høstkveld i 1953 stilte han forventningsfull og spent på sitt første møte i DKSF. I dette miljøet traff han andre likesinnede konservative studenter som blant andre Francis Sejersted og Inge Lønning.

Ville få et pregløst Høyre ut av Aps skygge

1950-tallet er blitt kalt «sosialdemokratiets lykkeligste øyeblikk» i Norge. De unge konservative opplevde at et grått og pregløst Høyre levde i skyggen av Arbeiderpartiets nærmest eneveldige maktposisjon. De ønsket å revitalisere konservatismen og frambringe en «konservatismens renessanse» i Norge. Høyre måtte ut av skyggenes dal og det skulle skje gjennom en revitalisering og nyorientering av konservatismen. Men de følte seg også presset fra annet hold: fra næringslivsliberalismen tydeligst representert med organisasjonen Libertas og med støtte langt inn i Høyres rekker. Det var i denne situasjonen Langslet og hans meningsfeller ønsket å stake ut en tredje, konservativ vei.

Det viktigste redskapet i den ideologiske redningsaksjonen var tidsskriftet Minervas Kvartalsskrift.

Johannes Waage Løvhaug

Drivende kraft i Minerva

Det viktigste redskapet i den ideologiske redningsaksjonen var tidsskriftet Minervas Kvartalsskrift som kom ut fra 1957 og hvor Lars Roar Langslet var redaktør i en årrekke og en drivende intellektuell kraft.

Med tidsskriftet ville de realisere drømmen om «konservatismens renessanse» på en særegen måte. De skulle ikke kaste seg inn i den dagsaktuelle politiske diskusjonen, men å gå forut for politikken til det de kalte det «prepolitiske området».

I Studentersamfundet lærte Langslet og hans konservative venner seg det politiske håndverket: De deltok i harde politiske debatter med de radikale og måtte drive valgkamp. I Kvartalsskriftet utformet de en ideologisk plattform med utgangspunkt i det «prepolitiske»; i grunnlagsrefleksjon omkring filosofi, teologi og litteratur. Dette vekselbruket mellom en utpreget intellektuell orientering og aktiv deltakelse i det politiske liv, kom til å prege Langslet.

De mente den ytterste begrunnelsen for menneskets verdighet var å finne i teologien

Johannes Waage Løvhaug

Opptatt av kristne verdier

Minerva-kretsens medlemmer fryktet det de kalte en «avhumanisering» av samfunnet og så faren med maktkonsentrasjon enten det var staten eller storkapitalen som var trusselen. Problemet var at den enkelte ble fremmedgjort i et moderne massesamfunn. Som motvekt til dette utviklet de en «prepolitisk» plattform som var særlig preget av en kristen humanisme og en religiøst fundert eksistensfilosofi. De mente den ytterste begrunnelsen for menneskets verdighet var å finne i teologien. Langslet selv konverterte til katolisismen i 1963 og de fleste andre i Minerva-kretsen definerte seg som troende kristne. Det er i det hele tatt påfallende hvor sterkt religionen og den teologiske refleksjonen sto i dette miljøet og formet det «prepolitiske» landskapet. Lars Roar Langslet formulerte i 1962 at der er «først i lys av kristendommens sannhet at politikken som et kall får sine egentlige dimensjoner». De fundamentale verdiene skulle først i neste omgang danne grunnlag for politisk tenkning og handling.

Satte grenser for fritt marked

Blant annet opererte de med et menneskesyn hvor enkeltmennesket var skapt til et liv i fellesskap med andre og bare kunne realisere seg selv i et slikt fellesskap. På den bakgrunnen tok de avstand fra liberalismens sterke individorientering. Langslet var selvsagt tilhenger av markedsøkonomi, men til forskjell fra en rendyrket kapitalisme, mente både han og de andre i dette konservative miljøet at det måtte settes klare grenser for kapitalkreftenes frie spill. De fremmet også et konservativt forsvar for velferdsstaten og samfunnets plikt til å ta vare på de svakeste. På mange måter var det her at grunnlaget for en norsk verdikonservatisme ble lagt i etterkrigstiden.

Det er en lang vei mellom Lars Roar Langslet og Ayn Rand.

Johannes Waage Løvhaug

Kan inspirere i dag

At Langslet og Minerva-kretsens utforming av en konservativ plattform på 1950- og 60-tallet sto i opposisjon til sosialister og sosialdemokrater, er selvsagt. Det mest interessante er den linjen de trakk mellom seg og et liberalistisk ståsted. Kanskje kunne det gi noen interessante innspill til ideologisk debatt på norsk høyreside hvis flere satte seg inn den formen for konservatisme Langslet sto for i sine unge år. Det er en lang vei mellom Lars Roar Langslet og Ayn Rand.

Johannes Waage Løvhaug har doktorgrad i idéhistorie og skrev avhandlingen «Minervas Kvartalsskrift og det prepolitiske. Et tidsskrift og endringer i norsk offentlig kultur 1957-1972».