Vi er alle sosialdemokrater, sies det. Det gjelder nok også meg. Ikke minst blir det tydelig i møte med det kristne «høyre» i USA. Da melder jeg ofte pass.
Men noen ganger kjenner jeg på en sterk trang til å være politisk ukorrekt – og forsvare dødsstraff, fysisk avstraffelse av barn eller retten til å bære våpen. Nei, vent litt, det siste lar jeg være. Når det gjelder våpen, er jeg nok veldig politisk korrekt.
Noe annerledes er det imidlertid med dødsstraff og fysisk avstraffelse av barn. Og det er nettopp du – som nå tenker, og har lyst å skrive i kommentarfeltet, at jeg har avskyelige og grufulle holdninger – som er årsaken. Du fremviser nemlig en ekstrem norsk selvgodhet. Her på berget er mange ett hundre prosent sikre på at vår moral er overlegen. Dødsstraff er barbarisk, fysisk avstraffelse er mishandling og omskjæring av guttebarn er grotesk. Og abort? Jo, det er en selvfølgelig rettighet for enhver kvinne i et moderne samfunn.
LES OGSÅ: Hvilke tema er «ferdig snakka»?
Veloverveide mordere
For å ta dødsstraff først. Er det virkelig forferdelig barbarisk å mene at et menneske som bevisst og veloverveid har drept et annet menneske, eller kanskje flere, ikke har rett til å leve? Hvorfor er det mye mer humant at den som systematisk forgriper seg på barn, sperres inne til døden inntreffer?
I 1979 ble dødsstraff for forræderi opphevet i Norge. Det var omstridt. For hvorfor skal den som sender sine egne i døden, være sikker på selv å slippe unna henrettelse? Er det virkelig en selvfølge? Var det barbarisk av motstandsbevegelsen under krigen å likvidere angivere?
Selv er jeg altså imot dødsstraff. Tror jeg. Motargumentene er flere – og gode. Det gir mening å mene at et sivilisert samfunn ikke bør ta livet av andre mennesker. Menneskeverdet bør vi se på som absolutt. Muligheten for at uskyldige dømmes er forferdelig. Mye av meg kan slutte seg til at alle mennesker bør ha mulighet til å sone sin traff og begynne på nytt.
I USA er det derimot betydelig oppslutning om dødsstraff. Noe av retorikken kan skremme. Men iblant blir jeg enda mer oppgitt over nordmenn som kaller amerikanere flest for barbariske. Kjenner disse nordmennene argumentene og logikken i USA? Eller kan vi nøye oss med å hyle ut fordømmelser siden nordmenn flest er i mot dødsstraff?
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Barneoppdragelse er vanskelig
Mitt ønske om nyanser er også til stede når hylekoret rettes mot fysisk avstraffelse av barn. Ja, jeg vet det er forbudt etter norsk lov. Og det er forferdelig når voksne mennesker mishandler og krenker barn. Men i store deler av verden, for eksempel blant amerikanere, sees fysisk avstraffelse av barn som forsvarlig. For disse handler det om å oppdra, om å sette grenser, om å være konsekvent.
I Norge virker vi til å være skråsikre på at det er langt verre at et barn får et klaps på baken som straff, enn at det får husarrest. Kanskje er det også slik. Mange barnepsykologer advarer mot alle former for fysisk avstraffelse. Også amerikanske eksperter fraråder stort sett foreldre å gi barna ris. Men det finnes mange unntak. Noen dyktige psykologer mener ris på baken er greit nok.
Min erfaring er at barneoppdragelse kan være vanskelig. Å sette grenser er utfordrende. Når søsken slåss, kan det til og med være nødvendig å gripe inn med fysisk makt. Jeg vil tro alle foreldre iblant håndterer barna dårlig. Kanskje kan det være mer skadelig for barn stadig å bli hylt til enn å møte en moderat fysisk reaksjon – uten at jeg anbefaler noen av delene.
Jeg har møtt mange mennesker som har fått ris. Noen forteller om en svært god barndom og kjærlige foreldre. Kanskje har de vokst opp i en kultur som i større grad enn vår norske verdsetter lydighet og respekt for voksne. Da blir en mer autoritær oppdragelse en naturlig konsekvens. Jeg trenger ikke å like det. Men å stemple andre oppdrageridealer som fullstendig irrasjonelle er fordummende.
Skremmende hylekor
De siste ukene har det igjen rast debatt om omskjæring. Selv opplever jeg skikken som fremmed. Mine sønner er ikke omskåret. Og jeg synes det er helt greit at noen fraråder denne skikken.
Men hylekoret skremmer. Påstander om at jøder (og muslimer) er barbariske, er stigmatiserende. Dessuten virker det så selvgodt – og nærsynt. En tredel av alle menn i verden er omskåret. Stikker du nesa utenfor Norge, kan du treffe tusenvis av leger som anbefaler omskjæring. De omskjærer egne barn. De er selv omskåret. Begrunnelsen kan variere. Det kan handle om tradisjon, religion og identitet. Alle kan fremvise tykke bunker medisinsk dokumentasjon om at omskjæring har liten risiko og en del positive effekter.
I Europa fraråder mange eksperter omskjæring. Jeg har ikke kompetanse til å veie argumentasjonen. Det er i seg selv et poeng. Debatten om medisinske fordeler, ulemper og risiko er faktisk ikke avsluttet. Og vi bør ha svært gode grunner for anklage ressurssterke, beleste og reflekterte foreldre som ønsker barna sine det beste, for barnemishandling. Enda bedre grunner trenger vi for å sende politiet etter dem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Å tillate opposisjon
Noen vil selvsagt si at norsk lov må følges. Fysisk avstraffelse av barn er forbudt. Punktum. Abort er tillatt. Punktum.
Men det er altså helt vanlig at opposisjonelle ønsker andre lover. Stortinget er primært en lovgivende forsamling, og partier i mindretall ønsker seg ofte lovendringer. I et demokrati er det derfor avgjørende at flertallet respekterer mindretallet. Ikke minst når en lov berører grunnleggende etiske spørsmål. Slik tilfellet er med abortspørsmålet.
Ingen blir skadet av at kristne – og andre – er kritiske til abortloven. I spørsmålet om fastlegers reservasjonsrett mot abort har kristne leger argumentert med at bøyer seg for abortloven og vil vise respekt for kvinner som søker abort. Men de ønsker ikke selv å bidra til at abort blir utført. Begrunnelsen er at også fosteret i den gravides mage er en pasient – i en enda mer utsatt stilling enn moren. Kan vi tåle et slikt ståsted? Eller skal vi forlange at abort ikke lenger er et moralsk dilemma? Og at leger har å være lydige mot staten…
Min holdning er ikke at lovbrudd er greit for dem som skulle ønske at loven så annerledes ut. Anarki er ikke bra. Men det er heller ikke ensretting. Vi bør tåle debatt og ulike syn.
LES OGSÅ: «Har nordmenn glemt hva det er å være norsk?» av frilansjournalist Mark Lewis
Ikke relativist
Jeg har ikke straffet barna mine fysisk. Sønnene mine er ikke omskåret. Men gjør det meg nødvendigvis mindre barbarisk enn foreldre som har valgt annerledes?
Antagelig ikke. Det er derfor jeg er ytterst kritisk til norsk selvgodhet. For jeg er sikker på at det finnes foreldre – fra USA eller et annet land – som både har omskåret sine sønner og gitt barna ris noen ganger, men som antagelig har vært mer empatiske, mer tilstedeværende og mer konsekvente overfor sine barn enn jeg har vært. Kanskje tenker disse til og med at nordmenn ikke bare er opptatt av barns beste. Noen små barn gråter hver gang mor eller far forlater dem i barnehagen. Er det rart at noen, med en annen kulturell bakgrunn, spør hvorfor det er helt greit?
Poenget mitt er ikke at foreldre som gir barna fysisk avstraffelse skal slippe kritikk. Jeg er ingen relativist. Alt er ikke like bra. Men jeg ønsker meg argumentasjon og nyanser. Vi har nemlig ikke godt av at ting er så selvsagte at vi lar være å reflektere – og isteden lar fordømmelsene hagle over alle som tenker annerledes enn oss nordmenn. Mens selvgodheten vokser.
Foreslå tema som du mener er «ferdig snakka» i denne saken.
