Den blå mandagen

– Forsiktig! Der er det en påle!

Erna Solberg var ikke mer i ekstase enn at hun også påtok seg HMS-ansvaret for fotografene som gikk baklengs foran henne de 60 meterne fra hotellet til Høyres hus.

Hun skulle inn en dør, opp en heis og inn i det rommet hvor alle jublet og en fyr i sort skjorte måtte konsentrere seg for ikke å vifte så mye med Høyre-flagget sitt at vinglasset i samme hånd skvulpet over.

Hun skulle fortsette opp på talerstolen og si at:

– Vi klarte det. Og vi klarte det sammen.

Partiledere i medgang sier slikt på valgvaker. Deres egne fortjener å høre det. Høyre har stor grunn til å være stolt av å løfte seg 5,8 prosentpoeng, rett nok målt mot et dårlig valg for fire år siden.

Denne mandagen ble veldig blå. Det borgerlige valgresultatet samlet sett er ekstra sterkt.

Hva skjedde?

Årets kommunevalg er det mest blokkoverskridende valgresultatet på 2000-tallet i Norge.

Ikke ved noe kommunestyre- eller stortingsvalg på 2000-tallet har det skjedd så store blokkvise endringer.

Rød blokk (her definert som Ap, Sp, SV, Rødt og MDG) tapte 11,6 prosentpoeng til sammen.

Blå blokk (her definert som Høyre, Frp, KrF og Venstre) vant 10 prosentpoeng til sammen.

10 prosent av de opptalte stemmene i skrivende stund utgjør 264.000 velgere. Det betyr at flere velgere enn det er innbyggere i Trondheim ikke bare har byttet parti, men har «gått over midtstreken» i norsk politikk.

Det er uvanlig mange. Dette er en uvanlig sterk valgvind.

Som oftest vil ett eller flere partier innad i samme blokk gjøre det bedre dersom ett gjør det dårlig. Ingen av de fire borgerlige partiene går tilbake, slik det ser ut nå.

Sånn var det ikke i 2011, da Ap gikk frem, men Sp og SV gikk tilbake (og Høyre lå tre prosentpoeng høyere enn nå). Eller i 2013 da Høyre gikk frem, men Frp gikk tilbake. Da gikk borgerlig side samlet sett frem med 4,3 prosentpoeng, tross Høyre-fremgang på 9,6 prosentpoeng isolert.

Høyresiden gjorde dårlige valg i 2017 og 2019 da alle fire partier gikk tilbake under Solberg-regjeringen. Men tilbakegangen var godt under 10,0 prosentpoeng. Selv ikke de gangene vi har skiftet regjering her til lands på 2000-tallet, har endringene over blokkene vært like stor som i går kveld.

Hvor skjedde det?

Den borgerlige valgseieren er også geografisk solid. De gjør det bra i storbyene. Selv Frp har vekst i store byer de har slitt med både interne problemer og velgertekke.

• Borgerlig side vinner Oslofjorden og mellomstore kommuner.
• De vinner vestlandskysten.
• De gjør det bra i Nord-Norge.
• De vinner Lillestrøm og Sarpsborg som har vært Ap-styrt i over 100 år.
• Frp vinner Alta. Begge partiene går frem.
• Høyre og Frp gjør rent bord i Ålesund.
• Høyre går frem med 5 prosentpoeng eller mer i alle fire bydeler i Groruddalen; i Bjerke bydel blir de størst.
• Høyre går frem i Innlandet.
• Venstre går frem i både by og bygd.

Høyre vinner der FNB gjorde det bra sist. Der Sp gjorde det bra sist. Der Ap holdt på makten sist. Det er en bredde i dette.

Hvorfor skjer det?

Det mest relevante spørsmålet er det likevel vanskelig å svare på: Hvorfor skjer dette? Kampen om sannheten og de ulike forklaringene vil prege mang en ettervalgsanalyse. Hvordan den brede forståelsen av dette valgresultatet er, vil prege fortellingen om norsk politikk frem mot stortingsvalget om to år. Man kan nemlig lese dette på flere måter:

Den politiske forklaringen: Det er en ideologisk dreining

Etter den borgerlige seieren i skolevalget har det blitt snakket mye om en konservativ dreining i velgermassen. Det rimer også med andre nordiske valgresultat de siste årene. I politiske holdninger har vi ikke sett tydelige, vedvarende tegn til en høyrebølge blant velgerne.

Venstresiden vil si at denne forklaringen ikke fullt ut er gyldig. Dersom man tror på den, vil den kunne prege norsk politikk også i de to årene som kommer, og vil kreve en nytenkning på venstresiden generelt og Ap spesielt. Da er det en bredere samfunnsanalyse som må gjøres på nytt.

Styrings-teorien: Det er en kritikk til og av regjeringen

Det er mulig å lese resultatet som en folkeavstemning av regjeringens innsats. Regjeringen har åpenbart et imageproblem blant store velgergrupper. Ser vi på resultat-kartet, er det tydelig at viktige næringsregioner, laksekommuner, storbyer og andre som kanskje føler seg nedprioritert av den sittende regjeringen vender tommelen ned for regjeringspartiene.

Dersom man tror på denne forklaringen, sier man samtidig at dette er noe regjeringen kan gjøre noe med. Regjeringen kan endre både politikk og retorikk, dersom man mener det må til for et bedre resultat i 2025. Da sier man at velgerne som nå rømmer over blokken, kan komme like raskt tilbake dersom regjeringen bedrer seg. Da tror man mindre på ideologi og en vedvarende endring av partilandskapet og velgernes preferanser.

Krise-teorien: Dyrtid, kriser osv.

Det at regjeringspartiene vil slite i økonomiske nedgangstider er en politisk sannhet. Mange velgere kan rømme over blokk-grensen fordi man har fått dårligere råd under Støre-regjeringen og ikke ser effekten av regjeringens politikk. Troen på borgerlige løsninger kan være mer kortsiktig enn ideologisk motivert.

Tror man på denne løsningen, vil man kunne si at disse krisene kan løses, regjeringens politikk vil kunne virke. Rentetoppen nås, strømkrisen blir mindre de to neste årene. Da kan man mene at det ikke trenger store politiske endringer til de to neste årene, gitt at regjeringens håndtering av krisene virker.

Alle morgendagene

Kampen om sannheten og fortellingen om årsaken til de store velgervandringene vil ikke bare forklare hva som skjedde denne valgkampen. Hvordan du ser på gårsdagen, handler nå først og fremst om hvordan møte alle morgendagene frem til stortingsvalget. Det er noe å tenke på, særlig på venstresiden.

Forhandlingsdrama i flere storbyer

I Oslo ligger det an til borgerlig maktovertagelse. I Kristiansand har Høyre allerede fått ordføreren. I Tromsø blir det som ventet fortsatt Ap-ordfører.

Langs den ennå ikke fergefrie E39 blir det mer spennende, men Ap kan risikere å tape alle de viktigste byene:

• I Trondheim viser tallene knapt rødgrønt flertall. 34–31 i mandat er avhengig av at Rødt og Sp finner sammen. Må Rødt ut, kan Pensjonistpartiet komme inn. Drar Sp til høyresiden, er det uansett kjørt for Ap som ikke lenger er største parti i trønderhovedstaden. MDG sier de vil forhandle med både Høyre og Ap og se hvor de får mest igjen.
• I Bergen har ingen av blokkene flertall. Kaoset lever videre, bybanedebatten kan gjenoppstå. Høyre går offensivt ut som største parti og vil forhandle om makt. I tillegg til de fire borgerlige partiene kan Bergenslisten, MDG, INp og Sp måtte komme til et forhandlingsrom i dagene og ukene som kommer.
• I Stavanger tilsier tallene et borgerlig flertall på 34–31 med de fire borgerlige partiene og Pensjonistpartiet. INp er også inne i bystyret. Ap er smått sensasjonelt største parti i energihovedstaden. Det gjør at Ap+Sp+SV+R+MDG kan lokke KrF og/eller Venstre over midtstreken. Det er ikke utenkelig, men vil kreve god forhandlingsstrategi av Aps populære ordfører.

I serien forhandlingsmakt, er det verdt å merke seg det ulike utgangspunktet til to av taperne dette valget: Sp går tilbake dobbelt så mye som Ap, men vil kunne forhandle «begge veier» i det politiske landskapet. Likevel skal det godt gjøres å unngå et markant fall i antall ordførere for landets nest største ordførerparti.

Nykommeren Industri- og næringspartiet gjør det enda bedre enn bompengepartiet for fire år siden. I 19 kommuner får de mer enn 10 prosent oppslutning. De går fra 0 til over 240 innvalgte kommunestyrerepresentanter.

Den virkelig store justeringen av det politiske landskapet er at Ap ikke lenger er største parti. Arbeiderpartiets posisjon i etterkrigstidens Norge og for samfunnsutviklingen under de tre siste generasjonene er virkelig et mektig stykke norsk politisk historie. Nå er Høyre største parti for først gang på 99 år.

Det er rett og slett et resultat som står som en påle.

***

Denne kommentaren ble sluttført klokken 06:15 da 99,7 prosent av stemmene var opptalt. Endringer etter dette har ikke kommet med.